I boka «Intellectuals» fra 1988, spidder den engelske historikeren Paul Johnson noen av historiens største tenkere og forfattere med lyst og glede. Karl Marx brydde seg aldri om å få et ærlig arbeid, men foretrakk heller å leve på Friedrich Engels’ milde donasjoner. Henrik Ibsen var stort sett sinna, gjerrig og forfengelig. Selv i uformelle lag stilte han med jakkeslaget fullt av ordener og utmerkelser, som en annen Nordkoreansk oberst. Bertolt Brecht var en opportunist som virket i DDR, men sikret seg med statsborgerskap og bankkonto i Østerrike. Han var dessuten en notorisk kvinneforbruker. Jean Paul Sartre var som en ynkelig liten pelsball, dyppet i blekk. Det siste refererte til pelsfrakken han hadde på seg ved bordene på Lipp og Deux Magots i Paris.
Slik beskrives et persongalleri hvor alle slåss for den gode sak, men manglet evnen til godhet i de nære relasjonene. Som katolsk konservativ var Paul Johnson opptatt av å utforske forskjellen mellom hva du sier og hvem du er. Eller også å avdekke hykleriet og inkonsekvensene blant dem som var fanebærere for høye moralske standarder. Det siste skulle han forresten selv erfare da han ble tatt med buksene nede. Han hadde bedradd kona si i årevis, skulle det vise seg. Heller ikke den gode Johnson var bedre enn et menneske.
Det er når vi hører om konflikter mellom tidligere gode kollegaer at vi blir minnet om det komplekse ved det menneskelige. Vi ser ikke kvalitetene dine når sverdet kvesses. Blikket er i stedet festet mot ditt mest sårbare punkt, der du kan rammes hardest. Og glem kultivering, for her er det lite annet enn rå natur som gjelder. Vi er stolte, men glemmer at denne følelsen løper parallelt med brutaliteten.
For tiden er det Hans Geelmuyden som vies oppmerksomhet med oppslag i Finansavisen om dårlige lederegenskaper. Her smeller noen tidligere medarbeidere med dørene, for øvrig et sikkert tegn på maktesløshet. For en tid tilbake dukket også den tidligere GK-eren Rune Brynhildsen opp på Kampanje med besk kritikk av sin gamle sjef. Noen synes sikkert at dette er stas, slik sladder kan være underholdende. Skadefryd er tross alt ordet vi nordmenn har nesten for oss selv.
Kreative miljøer uten motsetninger er en selvmotsigelse. Det skapes ikke noe nytt og originalt i miljøer der alle er enige, ser likedan ut, snakker samme sosiolekt og har de samme erfaringene
Jeg har ingen forutsetninger for å mene noe som helst om Geelmuydens lederegenskaper, men ser jo at han er tydelig i et bransjemiljø hvor de fleste er anonyme. Byrået hans har vært toneangivende i nesten et kvart århundre, og således beholdt mye av definisjonsmakten i miljøet vårt. De tjener dessuten penger, og virker å være en attraktiv arbeidsplass for de unge talentene. Svake lederegenskaper til tross, noe er antagelig gjort riktig. Spørsmålet Finansavisen spekulerer i, er om høy turnover og dørsmelling er tegn på sprekker i byråkonstruksjonen. Muligens kanskje, men kan like gjerne dreie seg om nødvendige prosesser innenfor en kreativ kultur. Som noen ganger kan få et eksplosivt utfall.
Kreative miljøer uten motsetninger er en selvmotsigelse. Det skapes ikke noe nytt og originalt i miljøer der alle er enige, ser likedan ut, snakker samme sosiolekt og har de samme erfaringene. I designbransjen, hvor jeg har min fortid som gründer og byråleder, forflater gjerne manglende idéarbeid til bare estetikk. Det kan gjerne være en fest for øyet, men engasjerer ikke til nye tankeprosesser og blir derfor fort glemt. Vi behøver derfor motsetningene for å få fart på eget hode, og vi trenger dem for å se hvor våre kunnskaper halter. Dette har ingenting med brutalitet å gjøre, men handler heller om å holde byrået på høyden. Kreativ kultur er å anerkjenne motsetninger som en ressurs og en livsnødvendig energikilde. Jeg tror på dialektikken, det finnes ingen syntese om antitesen forstummer.
Om du likevel kommer til kort, at ingen ser deg eller at rollen din oppleves som utydelig, bør du slutte så fort som råd er. Å avslutte et arbeidsforhold betyr bare at det eksisterende jordsmonnet er for skrint, og at talentet ditt får bedre vekstmuligheter andre steder.
Jeg kom inn i reklamebransjen den gangen da Oddvar Nordli var statsminister i landet. Da var byråledelsen gjerne menn med bart i førtiårene. De gikk i grå bukser og hadde svarte blazere med brede slips i norgesfarger. Markedssjefen hos kundene så likedan ut. De snakket alltid til deg med løftet pekefinger. Såpass ofte at jeg lurte på om ikke den fingeren hadde vokst til den lengste på hånden. Sigaretten var obligatorisk og omgangstonen var sånn amerikansk tøff. De kunne også brøle til deg når de hadde kranglet med kona. Mange gode egenskaper altså, men den beste var nok deres ufrivillige rolle som katalysatorer for nye byrådannelser. Unge kreative og velutdannede mennesker gadd ikke slikt, passet på lære seg nok, og sa pent farvel da tiden var inne. Ingen av de byråene som var toneangivende den gangen, finnes i dag.
Det virkelige dramaet i livet er moralsk. Det handler om hvordan vi former karakter gjennom å tøyle vår egen natur, som eksempelvis grådighet, selvgodhet, individualisme og kynisme. For noen kan dette være positive egenskaper i en tøff businessverden, men for kreative mennesker er dette ren gift. Medieoppslag om byråkonflikter som ikke knytter an til dette dramaet, er lite annet enn ufruktbart sladder til glede for egen selvgodhet. Da lærer du mer ved å se Shakespeares «Richard den tredje» på Nationaltheatret.
Kanskje er Hans Geelmuyden en prøvelse, eller like ille som Ibsen og gjengen. Det bryr meg i grunnen lite. Det samme gjør kundene hans. De verdsetter nok heller andre kvaliteter.
Kommentér