I Frisonen møter Kampanje bransjefolk der de finner inspirasjon, motivasjon eller bare kobler av. Det er en kald, våt vinterkveld Kampanje drar for å møte Knud Kleppe, som til daglig jobber som designer i NRK. Utenfor Oslos skatehall på Bjølsen, spilles det ishockey. Kampanje er så glad for at det er en innendørsaktivitet vi skal bevitne.

Da Kleppe fikk en sønn å skate med, tok han frem skateboardet sitt igjen.

- Jeg begynte å skate da jeg var cirka ti år. Det var i 1987 da skateboard fremdeles var ulovlig i Norge. Det var spesielt to nabogutter som satte meg på tanken. De hadde fått smuglet to skateboards fra USA i deler og separerte pakker slik at tollerne ikke skulle forstå hva det var. Jeg fikk prøve disse og ble raskt god etter den lokale standard på det tidspunktet. Jeg var en slik kid som tok sjanser. Skadet meg, prøvde ti ganger til. Min mor pleide å spøke med at hun hadde klippekort på legevakten, sier Kleppe.

- Vi kom frem til at det mulig kunne være smart av og til å bruke hjelm.

Saken fortsetter etter videoen.

- Brettene var plutselig bittesmå
Knud Kleppe vokste opp i Stavanger og minnes sommeren på midten av 80-tallet da nabolaget var fullt av oljearbeider-familier fra USA og Frankrike.

- Spesielt hadde de amerikanske ungene skateboards og BMX-sykler i fluoriserende farger og skamløs «late 80s style». Det var til å bli hypnotisert av. Mulig designeren i meg våknet samtidig som skateren. Amerikansk musikk stod også på menyen, mimrer han.

Interessen kjølnet på 90-tallet etter hvert som skatemiljøet endret seg.

- Brettene var plutselig bittesmå, hjulene var bittesmå og saggebuksene var gigantiske. Dessuten dikterte Kurt Cobain og Eddie Vedder at nå skulle alle ha fett hår i midtskill og skrive sanger om hvor mye de hatet foreldrene sine... Til og med en «decent» gitarsolo var av moten, sukker Kleppe.

På et tidspunkt satte han det rosa skateboardet sitt med den neongule griptapen under kjellertrappa for siste gang.

- Det skulle faktisk ta 25 år før tanken slo meg at dette var noe jeg en gang var veldig glad i.

Blid rockabilly
Det er en blid rockabilly som møter oss i hallen. «Support you local skateshop» står det skrevet på t-skjorta hans. Knud Kleppes sønn er allerede i hallen med sine kompiser, så det gjelder å henge med.

- Hvor mye tid bruker du her på dette?

- I dag skater jeg to til tre ganger i uka. Oftest sammen med min sønn på 12. Vi drar også på en del konkurranser og events i helgene.

- Hva får dette deg til å føle?

- Det er vanskelig å beskrive. Men frihet er det første ordet som popper opp. Skateboard krever ingenting av deg. Du styrer nivået selv. Uinnvidde forstår ofte ingenting av dette, men det er helt ok.

- Er rimelig forbanna på meg
- Tenker du på jobb når du holder på med dette?

- Det hender. Kunst, design, musikk og arkitektur henger sammen med skateboard og er en del av det. Så hvis jeg tenker på jobb i denne sammenheng, er det kun den positive og inspirerende siden av det. Men når det er sagt, så er øyeblikket jeg klarer å lette fra copingen og fly litt, et helt tanketomt øyeblikk hvor sinnet kun er fylt med en slags stillhet.

- Har du noen gang drømt om å gjøre dette på fulltid?

- Ja. Det må jeg jo innrømme. Er rimelig forbanna på meg selv at jeg slutta, da jeg lå ganske godt an en stund. Men når alt kommer til alt så er dette så rått og vakkert uansett hvilket nivå man er på. Og det er vel akkurat mangelen på forventninger som er essensen i dette. Gjør man dette på fulltid kommer også presset. Det er ikke noe jeg ville hatt i dag.

Lumbago, isjas og panikkanfall
Stemninga i hallen er god. Det spilles høy musikk og lyden av rullende brett er konstant. Voksne og barn suser forbi oss. I det ene hjørnet avholdes kurs for nybegynnere. Knud Kleppe er ferdig i rampa og setter kurset mot bowlen

- Er det mye skader?

- Etter at jeg runda 40 har jeg klart å kveste meg en del, ja, men ingen varige men. De verste skadene jeg har hatt er lumbago, panikkanfall og isjas, men de fikk jeg i «hamsterhjulet».