Jeg har og vil alltid være en ivrig tilhenger av Design Thinking-metodikken. Jeg har holdt foredrag og workshops om Design Thinking og Lean UX og hvordan bruke metoden i arbeidet vårt. Det er ikke noe galt med prosessen i seg selv; men de siste årene har virkelig irritert meg etter å ha sett metoden bli så misbrukt i praksis.

Vår bransje har endt opp med å skape mange, middelmådige og dyre designløsninger som resultat. Jeg deltok nylig på en FinTech-konferanse i London hvor nesten alle app’ene lignet på hverandre. Det var ekstremt lite differensiering fra over 100 tjenester og de samme copycat-trendene og standardiseringene synes overalt.

Jeg så Natasha Jen, partner og designer på Pentagram, snakke om hvorfor Design Thinking er bullshit og jeg er skjønner godt hennes frustrasjon.

Fredrik Matheson fra IxDA Oslo og Lene Renneflott fra Grafill har også tatt opp temaet i artikkelen: «The Emperor’s new designer clothing». De tar opp styrken med Design Thinking og snakker om hvorfor oppmerksomheten rundt design i organisasjoner generelt er en god ting. Der er jeg helt enig. Men det er dessverre en mørkere side her som gjør at jeg vil dele mine perspektiver på hvorfor Design Thinking kan gjøre mer skade enn godt.

Vi skaper miljøer som forverrer designerens ferdigheter, når vi skal kunne øke utøvelsen av kritisk problemløsning, kombinert med fantasi og elegant gjennomføring av design gjennom implementering og testing.  Våre forventninger bør økes for å ønske oss mer, men vi er alt for ofte fornøyd med at «dette er godt nok».

I Design Thinking er grafisk design, bevegelse og følelsesmessig design vanligvis en undervurdert ingrediens som stadig blir kuttet igjen og igjen, da det meste av prosessen blir brukt på funksjonelle behov. Ironien er at grafisk design er svært viktig for suksess og for å få den unike posisjonen i markedet.

Design Thinking kan i utgangspunktet oppsummeres som: samarbeid, innsikt, problemløsing, utvikling og testing. Dette vil normalt sees på som en god prosess. Tverrfaglig samarbeid er en verdifull styrke der flere eksperter jobber sammen for å idémyldre og iterere. Problemet med dette er hvordan problemløsning og design evner å forsvinne når det er for mange deltagere og/eller interessenter involvert i prosessen. Samarbeid med mange interessenter tar mye tid. Når et team mener de har oppdaget gull sammen, er de bare på toppen av isbreen - men likevel haster de ofte inn i utviklingen uten ytterligere modenhet. På dette tidspunktet blir mange utviklingsfaser kuttet med et alt for høy tempo på produksjon.

Å sette kreative problemløsere og designere inn i feil miljøer vil gi deg middelmådige resultater

Samarbeid mislykkes ofte når våres tanker er begrenset til kunnskapen vi kjenner på det tidspunktet. En konseptuell øvelse varer vanligvis mellom et par timer til en dag, men det dype arbeidet har bare startet og trenger modenhet og testing. Det er først nå at den virkelige idémyldring- og utforskningsfasen begynner med dedikerte utøvere som er i stand til å dele innsikt fra flere kilder.

Jo dypere forskning gjennom design, utvikling og testing, dess større er sjansene er for en unik tjeneste og fin opplevelse.

Design Thinking ofte involverer store prosjekter med mange interessenter som ønsker å bli inkludert i hele design- og utviklingsprosessen. Designere må bruke mye tid på å involvere sitt team i prosessen, noe som er med på å ta bort tid fra selve design- og produksjonsarbeidet i stor grad.

Prosjekter er også ofte fornøyd med å oppdage toppen av isbreen. Så mye tid og penger har allerede blitt brukt opp i oppdagelsesfasen at vi blir presset til å skape middelmådige løsninger. Dette kan over tid drepe motivasjonen for enhver kreatør som prøver å etablere en følelse av betydning for sitt arbeid.

Designere er kun like gode som det laget de er omgitt av. Hvis en talentfull designer må bruke 80 prosent av tiden sin til å undervise andre eller stadig forklare enhver beslutning på en rasjonell måte - mister de mye av talentet sitt om noen år. Håndverket deres forverres.

Jeg har vært vitne til at mange uerfarne designere blir sittende med kunden og deres team alene uten noen erfarne mentorer. De må tilbringe dager med å gjøre ikke-design relaterte oppgaver. I dag er evnen til å løse problemet, tenke utenfor boksen og skape godt håndverk gjennom kvalitet, i ferd med å dø i enkelte områder av den digitale arenaen.

Gode ​​designløsninger tar tid, krever en dyp flyt og et dedikert team som presser hverandre. Modning og testing er avgjørende. Den kreative kulturen er viktig for å øke motivasjonen og drivet.

Vi må skru opp volumet av det klassiske black room, idémyldring og designprosessen hvor dyktige utøvere får tillit til å utvikle sine ideer. Dette kombineres med en sunn balanse av tverrfaglig samhandling, innsikt og iterasjon. Vi må bryte med hva folk forventer å få og overraske dem med noe bedre.

Det jeg foreslår (og det jeg tror de beste byråene fortsatt gjør) er å øke tilliten gjennom å la et team av eksperter bli dypt engasjert i konseptet og utviklingen. Dette teamet inkluderer eksperter i kommunikasjon, interaksjonsdesign, grafisk design og kreativ utvikling med en prosjektleder/produkteier som kan filtrere bort eventuelle distraksjoner og tydeliggjøre målet. Kunden og teamet bør stole på erfarne utøvere. Teamet bør fortsette å samarbeide med andre, men bare i gode perioder med flyt.

Jo mer et team av talentfulle utøvere sitter sammen i prosess som flytter og med fokus, dess mer sannsynlig vil utfallet vise seg å være en god løsning. Forskjellen er at de har brukt mindre tid på å rasjonalisere hver beslutning til involverte interessenter.

Problemløsing og design er viktige ferdigheter vi bør styrke, ikke forverre. De tar år med praksis og modenhet å mestre. Kreative yrker bør presses til å forbedre evnen til å skape unike konsepter etterfulgt av evnen til å bryte disse ned i detaljer med vakker utførelse.

Å sette kreative problemløsere og designere inn i feil miljøer vil gi deg middelmådige resultater. En flott designprosess innebærer erfaring, innsikt, fantasien, forenkling og strålende gjennomføring gjennom iterasjoner. Jeg tror jo mer vi kommer tilbake til grunnleggende prosesser og lar dyktige utøvere løse utfordringer sammen, jo mer vi kan skape sofistikerte og strålende løsninger for mindre enn kostnaden av de middelmådige løsningene vi ser altfor ofte.