Det er noe med fortellinger om mennesker som tar risiko, vil forandring og skaper noe nytt. De appellerer til den indre gründeren hos oss. Noen ganger, når historien er sterk nok, inspirerer den også til handling og ytterligere aspirasjon. Det ser ut som om mange lar seg inspirere nå, og vi aner en ny start-up-kultur hvor de lokale entreprenørene er de kommende heltene. Antagelig av slike årsaker lyttet jeg svært nøye da en ung gründer og ostebonde fra Tingvollost, entret talerstolen på seminaret «Nordmøre, opp og fram» for en tid tilbake.

Ostebondens fortelling var en slik oppmuntrende historie. Siden starten i 2003 hadde gårdsbedriften på Tingvoll markert seg og vunnet internasjonale priser i et kresent ostemarked. Hun behøvde ikke å ty til de største ordene, for historien var sterk nok i seg selv. Vi fikk denne gode følelsen av at kreativitet, vilje og humør fortsatt er kriteriene som nytter, også langt utenfor hovedstaden. I pausen etterpå beskrev en bekjent det hele med tre ord; «kjøle bra, sjø’!». Bedre anerkjennelse fra sindige nordmøringer kan man knapt få.

Den siste tidens oste- og rettsstrid mellom Synnøve Finden og Tine innbyr dessverre ikke til samme eufori. Finden vil gjerne utfordre Tine og gi dem konkurranse, men spørsmålet blir om hva. Forvirring om merkenavn, eller ytterligere produkter som ligger tett på Tines varesortiment? Sett fra ostediskens perspektiv, er det ikke konkurransen om mangfold og variasjon som er mest i øyenfallende. Derimot ser vi en annen, og litt snodig rivalisering, om å ligne Tine i produkt, form, farge og smak.

Hos Synnøve Finden gjelder ikke «less is more», men «less is a bore»

De fleste foretak har en grunnfortelling hvor strukturen handler om hva de gjør, hvorfor og på hvilken måte. I tillegg krydres det hele med verdier, visjoner og opprinnelse. Som et slags paradoks til den pågående globaliseringen, blir opprinnelsen, og forankringen i det lokale, et krydder som gir god effekt. Kall det gjerne autentisitet, som er et annet ord for det samme. Hos Tine er symbolet en gjentagelse av navnet. På melkekartongene finner du informasjon om hvilket distrikt og gård melken kommer fra. Hos Synnøve Finden gjelder ikke «less is more», men «less is a bore». I symbolet deres ser vi en budeie, en slags Heidi-figur i folkedrakt, foran en oppadgående sol med tine, fjell og gressende ku. Vi aner et hint av Düsseldorfmalere, med smak av Freia melkesjokolade.

Slike symboler har ingen annen dypere mening, enn å trigge assosiasjonene våre i retning av landlig bondekultur anno gamle dager. På ostepakningene til Synnøve Finden finnes ikke bare rosemalt-inspirert typografi, men også norske flagg hvor teksten lover at melken er fra norske kyr. Der Tine virker mer avslappet, prøver Synnøve Finden gjennom visuelle effekter å fremstå som autentiske. Problemet er at denne anstrengelsen fort blir dens selvmotsigelse. Enten er din opprinnelse en sann historie, eller så er den ikke. Å være autentisk er å være oppriktig med autoritet, uten videre besvær. Og drevet fram av en tro på hva du gjør uten å kopiere andres arbeid.

Det var da jeg så Synnøve Findens ledelse i Dagsrevyen, i full aktivitet med sensur-klistremerker, at jeg fornemmet den gamle slitesterke myten om David og Goliat. Det er lett å identifisere seg med den lille som står trassig opp mot den store. Og mellom linjene gir myten et håp om å vinne over noen som er større og mektigere. For dette er fortellingen om den historiske personen Synnøve Finden fra enkle kår i Sogn. Hun reiste til Oslo i mellomkrigstiden, startet meieri, og lå deretter i evig strid med Fellesmeieriet. Denne kampen føres videre av dagens ledelse mot Tine, Fellesmeieriets arvtager, om vi skal legge deres egen fortelling til grunn.

Dette virker som et spill om sympati hvor Synnøve Finden tar rollen som den lille aktøren. Om denne fiksjonen skal holdes levende, må Tine fra tid til annen utfordres gjennom små nålestikk. Noen ganger treffer stikkene en nerve, og selskapet tvinges aktivt til å beskytte seg og sine merkevarer. Og dermed får fiksjonen sin bekreftelse og Synnøve Finden sin mediedekning. Men, om en slik historie skal holde, bør den være sann. Synnøve Finden eies ikke av lutfattige sogninger fra enkle kår inne i en fjordarm på Vestlandet, men av profesjonelle og kapitalsterke aktører med pen Oslo-dialekt. Tine er heller ikke et mektig og ufølsomt konsern, men eies av lokale melkeprodusenter med dialekter fra det ganske land. Antagelig ett og annet sognemål også.

Det føles derfor godt, som kontrast til alt dette, å se hvordan mangfoldet av lokale matprodusenter vokser fram, og evner å tilby oss reell variasjon. Dessverre er matkjedene et trangt nåløye for mange av nykommerne, som strever med distribusjonen. Noen av årsakene er krav til volum og strenge regler for matsikkerhet. Likevel, om noen er usikre på om denne trenden vil vare, legg merke til Innovasjon Norges årlige «Matstreif» på Aker Brygge i Oslo. Dette arrangementet konkurrerer om folketettheten med Karl Johans gate på selveste 17. mai. Vi ser også knoppskytingen av nisjebutikker som selger lokalt produserte matvarer, hvor en av de mer kjente er Gutta på Haugen i Oslo. Og vi har Bondens Marked rundt om i bygatene. Interessen for lokalt produsert mat er, med andre ord, økende, noe matvarekjedene bør merke seg. Så langt har Norgesgruppen engasjert seg, og det virker som de tar trenden på alvor.

Ingen har godt av være monopolist og Tine behøver konkurranse på mangfold, variasjon og kreativitet. Om Synnøve Finden blir dømt i Lagmannsretten, for sitt siste ostestunt mot Tine, vil deres konkurranseinstinkt også bli klart for alle som kan se. Det er i så fall en konkurranse om å bli flinkere i etterligningens kunst. Avstanden til Tingvoll vil dermed ikke bare kunne måles i geografi, men også i mentalitet.

Den kunne knapt vært større.