Min onkel var fisker på Smøla. De gangene jeg ble med ham i båten, slo det meg hvor presist han orienterte seg på havet. Et blikk på havflaten ga informasjon om mulige farlige undervannsskjær, sjøfuglenes aktivitet varslet om potensielle fiskestimer, og visse landemerker ga bud om fangstmuligheter. Det som kunne virke som et tilfeldig kast med juksasnøre over båtripa, var for ham et rikt univers som mobiliserte hele sanseapparatet. Gjennom observasjon lærte jeg hvor lite som var tilfeldig i dette yrket. Alt var kunnskap, men vi vekslet knapt et ord om hvorfor og hvordan. Det bare var sånn.

Sånn kan det være når du møter mennesker som er oppslukt av fagene sine. De vet intuitivt hva som må gjøres, men er ordknappe om hvorfor. Det som de ser, bør alle se, uten for mye prat imellom. Grafiske designere kan også oppfattes slik, med sin tilsynelatende ordløshet i møtet med omverden. Akkurat som fiskeren, orienterer de seg presist på samfunnets overflate. De tolker modernitetens kulturelle tegn, og tar nakketak på tidsånden. På utsiden kan det virke som et liv i letthet, preget av tilfeldige fargeglade og kreative innfall. På innsiden er det alt annet enn akkurat det, hvor hver detalj er gjennomtenkt og stramt organisert.

Det er et underlig paradoks at mens resultatet av grafisk design omgir oss alle, enten som publikasjoner, nettsider, logoer, skilt, produktpakninger og what’s not, er det en øredøvende stillhet om hvordan alt blir til, hvorfor det ser slik ut og hvilke ideer som ligger bak. Fagutøverne er ordknappe om sitt, og lar sine kunnskaper forringe til private happeninger, mens samfunnet ellers holder på med sitt.

Det hører med til fagets mange fordommer at designere ikke leser bøker, eller begrenser seg til bildene. Kanskje, vil noen anta, er de for oppslukt av den visuelle verden slik at de verbale evnene er varig svekket. Slikt er selvfølgelig tøys, for designere flest kan både lese, snakke og skrive. Noen til dels ganske godt. Problemet er at de ugjerne går ut på det åpne medie-havet, men foretrekker tryggheten blant sine egne. Gjerne innenfor skjærene der fangsten alltid er minst. Kanskje er det et tegn på svak selvtillit, eller en nagende følelse av å sitte på ytterkanten av medie- og kommunikasjonsbransjen. Facebook-siden til designerorganisasjonen Grafill kan være en god målestokk, der den vibrerer nervøst og lett lar seg antenne. Særlig når noen kjenner seg krenket i relasjonen designer versus verden.

Samtidig er det en voksende interesse for hvordan designere tenker, ser muligheter og løser problemer. Store internasjonale selskaper har kastet seg over begrepet «Design thinking» og forsøker å smelte dette inn i ledelseskulturen. Suksesshistorien til Apple har satt et mektig eksempel og markert en trend som antagelig vil vare lenge. Det finnes mange designdisipliner, som spenner fra det grafiske, via tjenester til det industrielle, men arbeidsprosessen er den samme. Spørsmålene vil alltid være hvordan vi får noe til å fungere, bli bedre, raskere, mer effektivt, se bedre ut, unngå sløsing og skade miljøet.

Dessuten å bevege folk emosjonelt gjennom brukeropplevelser og noen ganger forandre verden. Denne formen for tenkning har designerne utviklet over lang tid, og den kan anvendes til å løse andre og større problemer enn logoer og produkter. Som et eksempel på slik designhjelp, ble ventetiden for utredning av brystkreft redusert med 90 prosent ved Oslo Universitetssykehus.

I begynnelsen er alltid ordet. Det er i evnen til formidling at vi får øye på selve tenkemåten. For når designtenkning blir buzz-ordet i markedet, øker mulighetene for designere med like sterke verbale evner som de visuelle. De som er på øyehøyde med situasjonen, byr på seg selv, er flinke til å formidle innsikt og rause med egne erfaringer, vil oppleves som mer attraktive enn de stumme og lukkede. Dyktige formidlere vil aldri tape sin markedsverdi, særlig ikke når tenkemåten blir et interessant produkt i seg selv.

Men, dette kan også ha sine kjedelige bivirkninger. I kjølvannet av all samfunnsinteresse, enten det ene eller andre, kommer gjerne behovet for analyse, kritikk og kommentar. For mange vil antitesen være helten som beveger verden og får ting til å skje. Slik kunsten og arkitekturen har levd med debatt og kritikk i årevis, kan også designernes fagutøvelse bli prøvd gjennom den kritiske offentlige samtalen. Noen vil nok hevde at dette er et forhold mellom designer og kunde, som ikke vedrører utenforstående. Men, det er nok en forhastet slutning. Der kritikerens rolle er til for å hjelpe oss i våre valg om musikk, bøker og film, kan også designkjøperen bli hjulpet til innsikt og veiledet i hvilke kvaliteter som gjelder. Den vil også virke skjerpende på designernes rolle og evne til formidling.

Likevel er kritikerrollen en vanskelig posisjon å ta i et miljø hvor alle kjenner hverandre. Det skal et visst fandenivoldsk mot til for å kunne ofre et vennskap mot en god replikk. Kanskje kan designkritikk som studieretning være en idé for noen av våre kreative høyskoler.

Mangelen på en kritisk opplyst offentlighet blir i alle fall fort som havskodda, når den siger inn på fiskefeltet. Den visker ut horisonten og blinder oss for tegnene som båten kan styres etter.