Har du sett den italienske filmen «Sykkeltyvene»? I filmens begynnelse følger vi hovedpersonen til pantelåneren med familiens sengetøy. Vi kan føle hans desperate og triste situasjon. Bak en smal luke ser vi pantelåneren som teller opp pengene for sengetøyet og sender pakken videre til lageret. Så flyttes perspektivet og vi ser pakken presses inn i en reol på et stort lager, fylt til randen med pantegods. Det er her vi forstår at dette ikke lenger handler om en manns skjebne, men om hele samfunnet. Italia anno 1948.

Å følge med på plagiatdiskusjonene gir noen av de samme bildene. Fra utblåsningen om DN-journalistens skjebne til avdekningen av lignende saker blant profilerte pressefolk. Gradvis kommer inntrykket av en latskapskultur hvor det å ape blir viktigere enn å skape. Jeg vil ikke legge noe til byrden, ei heller kaste noen stein, men tror nok at de berørtes canossagang i full offentlighet har hatt sin virkning. I kjølvannet ser vi at Redaktørforeningen, Journalistlaget og Presseforbundet er på banen. Antagelig forstår alle alvoret nå.

Designere ser også mot andres løsninger for å hente inspirasjon. Kreativitet handler om å bygge på, forbedre og utvikle det andre har gjort før. Det er disse ørsmå skrittene som samlet over en lengre periode gir forandringer. Det er slik vi kan skille tidsepokene fra hverandre. Dette gjør at vi har en nokså felles oppfatning om hva som definerte tiårene før vår egen nåtid. Ingen kan skape noe ut av intet og tidsånden lever gjennom oss. Jeg har jobbet sammen med designere som bevisst styrer unna slike «Best of-bøker» av frykt for å bli forutinntatt i idé- og skisseprosessen. De jobber hardere, men slipper likevel ikke unna påvirkningen samtiden byr på. Inspirasjonen gir fart på assosiasjonene og utvider spillerommet for oppgaveløsningen.

Spørsmålet blir om plagiering også er et problem for denne yrkesgruppen. Det vil nok være naivt å svare et bastant nei. Byrået bak Unge Høyres visuelle identitet hadde, for en tid tilbake, et svært uheldig grep om løsningen. Identiteten var bygget på det varemerke-beskyttede mønsteret for Marius-genseren. Et åpenbart tilfelle av plagiat hvor byrået gikk i knestående og innrømmet sin skyld. Saken fikk sitt rettslige etterspill hvor kunden krevde erstatning for tort og svie.

Sett fra utsiden kan livet bak fasaden hos designbyråene fortone seg som selve drømmejobben. Her jobber det kule folket, hipsterne, alltid med fingrene på samfunnets kultur- og trendpuls. Her produseres ideer på løpende bånd og arbeidsdagen går som en bekymringsløs lek. På innsiden derimot, finnes en annen realitet. Her lurer farene for utbrenthet, overarbeidelse og utmattende rivaliseringer om å score flest vinnende ideer inn i kundemålet. Og gradvis kommer den fryktede og snikende idétørken. Nevnte jeg krevende kunder som forlanger den beste kvaliteten, den laveste prisen og alt levert for to dager siden? Det som får alt til å tikke og gå er den berusende lykkefølelsen når nye kunder vinnes og oppgavene omsider løses. Det får alle til å strekke seg så langt som mulig, og kanskje enda litt lenger. Da er det kanskje ikke så rart om noen forsøker å ta en snarvei til det forjettede lykkelandet.

Men, snarveien er en blindvei. Med Google finnes ikke lenger leiligheten som gjør tyv. Når vi ser hvor lett journalisters tekstkopiering avsløres gjennom googlesøk, tenk da hvor raskt plagierte visuelle løsninger kan oppdages. Idétyverier blir nesten uten unntak avslørt, selv om ideen er tatt fra lengst mulig unna. Det har to implikasjoner. Den første er at plagiat er så lett å avsløre at det ropes om juks litt for ofte. Profillanseringene til Statoil, Posten og Avinor ble møtt med slike beskyldninger, men ved en grundigere sjekk, fordampet påstandene til luft. Profilene hadde riktignok elementer av noe vi hadde sett før, men plagiat var det dog ikke. Den andre implikasjonen er kravet om originalitet. Dette står såpass sterkt i vår bevissthet at selv smarte forsøk på omgåelse blir raskt avkledd og fordømt i sosiale medier. Å bli beskyldt for å plagiere er en alvorlig påstand som henger lenge ved den stemplede. Det svekker tilliten til byrået som arbeidsplass og kundene går etter hvert utenom.

Der «Sykkeltyven» viste den rå nøden i etterkrigstidens Italia, minner plagiatdebatten oss om en annen slags fattigdom. Den viser oss et medielandskap med skrantende økonomi, fallende aviser og et febrilsk behov for å tjene penger raskt. Da er det kanskje ikke merkelig at noen pressede medarbeidere også søker sine snarveier for overlevelse. I alle fall har sommerens plagiatdebatt gitt alle kreative en uhyggelig påminnelse; la deg gjerne inspirere av andres løsninger, men kopier dem aldri.

Og så var det en ting til; hold fast på etikken, også når de dårlige tidene banker på døren nær deg.