Norske mediehus har en merkelig tendens til å bestemme seg for samme strategi. Først bestemte alle seg for at Ipaden var fremtiden, det tapte de mye penger på. Så bestemte alle at brukerbetalingen var redningen, det har ingen av dem tjent noe på ennå. Under Nordiske Mediedager i 2014 virker det som bransjen har bestemt seg for at undergangen er nær med mindre et moderne kontorlandskap i Bergen på mirakuløst vis løser floka.

Google og Facebook får skylden. De er umulig å konkurrere med og de stjeler alle annonsekronene som burde gått til norske medier. Det faktum at de to selskapene representerer de største og billigste distribusjonskanalene for norske mediehus gjennom historien, nevnes ikke med et kløyva ord.

At Schibsted spiller på frykten for det ukjente er forståelig. De ønsker fritt spillerom for ytterligere suksess. Schibsted har gjort en formidabel jobb i å transformere et tradisjonelt mediehus til en digital kjempe av internasjonalt format. Siden finanskrisen har selskapets verdi steget fra 2 til 35 milliarder. Det amerikanske hedgefondet Luxor Capital Group har valgt å investere stort i selskapet og sitter på 6,5% av aksjene. Luxor har kontorer på Manhattan, de vet hvilke selskaper som er notert på NASDAQ. Ja, store deler av verdiene i Schibsted er knyttet til de internasjonale rubrikksatsingene, men Finn.no alene er verdt rundt 10 milliarder og i 2014 kan VGs digitale inntekter passere 800 millioner.

De andre norske mediehusene som klager bør ta en grundig titt i speilet. Det er ikke Google eller Facebook som tar fra dem verdiskapningen, det er en feilslått investeringsstrategi eller mangelen på en, som er i ferd med å bli norske mediehus sin verste fiende. Hva blir brukt av midler for å bygge nye digitale inntekter og hva brukes de på? Fra utsiden ser det ut som det meste pumpes inn i utviklingen av betalingsmurer som hegner om forretningsmodellen de har levd på i 200 år. Er dette det beste svaret på trusselen fra Mountain View og Menlo Park? Hvorfor investeres det ikke mer i de helt åpenbare vekstområdene som Google/Facebook tjener gode penger på? Et samlet byrånorge ønsker å legge mer penger på web-tv, det er vrient med mindre du gir pengene til YouTube, resten er utsolgt. Mange annonsører kunne tenke seg annonseløsninger som selges på tvers av web og mobil. Da må man nesten henvende seg til Facebook, alle norske mediehus selger produktene separat. Hvorfor brukes ikke medienes distribusjonskraft til å bygge opp nye inntektsbringende tjenester i randsonen av deres tradisjonelle virksomhet? Og hvorfor må de på død å liv gjøre all utvikling selv?

Når VG i løpet av fire år løfter omsetningen på webtv fra 0 til (kanskje) 150 millioner kroner, så kommer det etter tunge investeringer i innhold, teknologi og kompetanse. Når andre mediehus ikke evner å gjøre noe i nærheten av det samme skyldes det lave investeringer, lite innhold og for lite kompetanse. Hadde midlene som medie-Norge har pumpet inn i apper og betalingsmurer de siste årene blitt brukt på å bygge web-tv-markedet, hadde det vært dobbelt så stort.

Når Nettavisen dobler omsetningen i løpet av tre år, er det et resultatet av å tenke litt annerledes. Godt tradisjonelt salgsarbeid i kombinasjon med nye måter å skape sidevisninger samt introduksjonen av nye integrerte annonseprodukter. Det er ikke alle som liker det siste, men Nettavisen har tenkt nytt og det fungerer. I 2014 er de like store eller større enn Dagbladet.no.

Utfordringene til norske mediehus starter på toppen. Den digitale kompetansen til den grå eminense er under pari og når ledelse og eiere står i den umulige spagaten mellom synkende inntekter fra tradisjonelle kanaler og inntekter fra nye som ikke stiger hurtig nok, får det fatale konsekvenser. Hvis norske journalister er bekymret for fremtiden, burde de kreve nye strategier og direktører.

Even Aas-Eng er administrerende direktør i Venture Factory.