- Klart for ny regjering

Sommerstillheten senker seg over et mett og fornøyd Norge. Med unntak av nervøse politikere er folket klar for ferie og lar foreløpig valg være valg. Vi blir nok vekket opp av dvalen i god tid før 9. september og vi gjør klokt i å forberede oss på en ny regjering - men får vi før valget vite hvilken?

De siste meningsmålinger stadfester hva som forlengst er blitt en politisk sannhet: Tiden er i ferd med å renne ut for de rødgrønne. Selv vi som gjentatte ganger har minnet om slagkraften i Arbeiderpartiets og LOs samkjørte valgmaskin, er nå i ferd med å innse at forspranget til de borgerlige partier er for stort. Det må et politisk mirakel til for at Jens Stoltenberg skal bli sittende.

Inntrykket festner seg av et folk mektig lei av tre regjeringspartier i utakt og uten visjoner. De har styrt Norge i åtte år og går inn i valgkampen uten Den store Saken. Det vitner om at man er blitt lei og trøtt av hverandre. Det skulle ikke forundre meg om man i Arbeiderpartiet lengter etter å lufte ut, puste fritt og ikke lenger daglig måtte ta hensyn til særinteressene, spesielt i Senterpartiet.

Forspranget til de borgerlige - eller skal vi si ikke-sosialistiske - partier, er nå så stort at det er i ferd med å bli en ren akademisk øvelse å tro på fire nye år for de rødgrønne. Likevel er det mange interessante momenter igjen:

Vil Arbeiderpartiet bli landets nest største parti?

Faller Sp, SV, Venstre og til og med KrF under sperregrensen?

Kommer De Grønne inn på Stortinget?

Hvilke partier skal sitte i en borgerlig regjering?

Når vi vet svarene på de to første spørsmål, vet vi også om Norge har opplevd et politisk jordskjelv. Siden 1927 har Arbeiderpartiet vært størst; det er nærmest blitt som en politisk lov å regne at sosialdemokratene skal være alene på toppen - selve ørnen blant partiene. Jeg tror det ikke før jeg ser det, men Høyre kan klare det. For en oppmuntrung det må være for Erna Solberg å gå inn i valgkampen med et slikt resultat som noe langt mer enn en utopi.

Dersom sentrumspartiene KrF og Venstre og fløypartiene SV og Sp ikke makter å nå sperregrensen på fire prosent, står vi overfor et helt nytt politisk landskap, en todeling vi ikke kan huske her til lands. Hva det eventuelt vil bety for styringen av landet og den politiske debatten, er det for tidlig å si. Derimot er det fullt mulig å fastslå at få vil gråte over at et særinteresseparti som Senterpartiet skulle miste makt. Det er unaturlig at et lite parti, med et så snevert poltisk utsyn, skal ha så stor innflydelse.

Fram mot valgdagen vil formodentlig kravet om å få vite hvilke partier som skal sitte i Erna Solbergs regjering tilta i styrke, ikke minst hos verdikonservative velgere. Velgere med verdier som setter enkeltmenneskets valgfrihet i høysete, som legger vekt på individetes rettigheter og avskyr enhver tendens til å stigmatisere medmennesker i grupper. For blant andre disse velgere er det langt fra likegyldig om Høyre velger Siv Jensen elle Trine Skei Grande. Jeg vil bli forundret om dette ikke blir en betydelig spørsmål i innspurten, selv om inntrykket i dag er at ikke-sosialistiske velgere ikke har noe opplagt perspektiv ut over å si adjø Jens

Denne uka ble Kroatia EUs 28. medlem. Aftenposten skal ha takk for gjennom flere reportasjer å ha satt søkelyset på den debatt som foregår i de nye, europeiske demokratier og hvilken betydelig rolle den europeiske unionen spiller for å utvikle og befeste demokratiske spilleregler. Dessverre er det lite som tyder på at vår egen europeiske utfordring kommer til å bli noe tema i valgkampen. Som det sies i Kroatia: Vi har råd til å stå utenfor.

Spørsmålet er om internasjonale, utenrikspolitiske saker i det hele tatt får noen plass i denne valgkampen? Er det virkelig slik at vi i verdens rikeste land ikke gidder å titte ut over vår egen grense? Er vi blitt så selvtilfredse at vi er blitt helt navlebeskuende?

I forrige uke ledet jeg en debatt i regi av Endgame og Universitetet i Tromsø om kampen mot aids, tuberkulose og malaria. Det ble en særs interessant samtale mellom de fire lærde og ikke minst ble det en optimistisk ordveksling. For de fire er enige om en ting: Hvis det internasjonale samfunn, og ikke minst den rike del av verden vil, så er det realistisk å vinne over sykdommene i vår generasjon. Men det står selvsagt om penger. Tenk om vi kunne la slike vesentlige spørsmål bli en del av ordskiftet fram mot 9. september!

Terje Svabø er kommunikasjonsrådgiver i Svabø & Aanonsen og leder i år Kampanjes valgkampjury. Han har tidligere jobbet som journalist i Aftenposten, VG, NRK og TV 2.