I forrige uke var jeg en av dem som aktivt kritiserte Facebook for at deres plattformregler ikke skilte mellom nakenhet og pornografi. Kritikken min baserte seg på deres posisjon i det internasjonale samfunnet og at jeg mener de kan gjøre bedre enn dette. Som bruker av nettstedet synes jeg det er helt naturlig at de får høre hva jeg mener om deres håndhevelse av egne innholdsregler, og for meg starter og slutter diskusjonen om Facebook der.

Andre, i særklasse Aftenposten, kritiserte Facebook for deres inngripen i redaksjonell frihet, og under den eskalerende kritikken var det flere som forsvarte Facebook, deriblant aktører som IKT Norge og Dagbladet. Investeringsselskapet Venture Factory nøyde seg ikke med et enkelt forsvar men kunne fortelle oss at Facebook var det beste som hadde skjedd ytringsfriheten siden Gutenberg!

Vent litt, den Gutenberg? Han som sto bak det som regnes å være den ubestridte viktigste oppfinnelsen i det andre år-tusen etter vestlig tidsregning. En mann hvis oppfinnelse innledet den moderne perioden i menneskehetens historie. Han som introduserte oss for trykkekunsten som dannet grunnlaget for renessansen, reformasjonen og opplysningstiden?

Aftenpostens kritikk som relaterer seg til fri presse og redaktøransvar slår i feil retning, men Gutenberg? Det er å trekke det for langt i forhold til hva Facebook representerer, og stiller seg i rekken av ukritisk hyllest av nettgiganten.

I 2002 tok O'Reilly media i San Francisco tak i et begrep som hadde versert litt i ulike kretser noen år. Uttrykket var «web 2.0» og beskrev fremveksten av fundamentale trender som preget internett. For de spesielt interesserte er denne utleggingen i 2005interessant lesning om temaet. Mange aktører var allerede den gang definert som sosiale nettverk slik som Yahoo og MySpace, men det var kun starten på det hele. Web 2.0 dekket ikke kun sosiale nettverk men teknologiske nyvinninger og bruksendringer fra personlige websider til blogger, Britannica Online til Wikipedia og fra publishing til deltakelse for å nevne noen. I dag er det som ble observert ambient infrastruktur.

Det er i den konteksten vi er nødt til å se Facebook. Om Facebook eksisterer om 10 år er ikke så viktig for andre enn Facebooks aksjonærer, men hvordan en tjeneste som Facebook påvirker verden er viktig for oss alle. Og Facebook er altså ikke Gutenberg.

Facebook er en ekstremt vellykket nettjeneste bygget på skuldrene til giganter som har klart å samle 25% av verdens befolkning under sin paraply. Det kvalifiserer til et slags hegemoni, men det betyr ikke at tjenesten er et så nøytralt og generisk offentlig gode som trykkekunsten, eller at de nødvendigvis er bra for ytringsfrihet eller den frie pressen. Jeg vil påstå at de er langt derifra.

Facebook er ikke en plattform for fri ytring og fri informasjonstilgang. Det er jo helt åpenbart. De ønsker å være lik for alle brukere i hele verden og tilpasser seg deretter. Det handler ikke om å begrense barneporno når bilder av ammende mødre fjernes. Det er ikke av hensyn til overgrep de fjerner kartbilder med kontroversielle landegrenser. Og nei, det er ikke applikasjonen deres som automatisk fjerner innholdet, det er mennesker som vurderer innklaget innhold og fjerner det som er uønsket i henhold til Facebookledelsens instrukser.

Selv om jeg mener at Facebook ikke er det beste som har skjedd ytringsfriheten siden Gutenberg så skal jeg gi forsvarerne av Facebook i denne sammenhengen rett i at Aftenpostens kritikk blir feil fordi:

1. Facebook har ikke underlagt seg noe samfunnsansvar og de må få lov til å gjøre som de vil med hensyn til hva som er tillatt på deres plattform. Man kan like eller ikke like deres lovlige skatteunndragelser, deres vilkår for bruk, deres vellykkede strategi for å få kontroll over lesere og reklamebudsjetter og deres håndhevelse av sine innholdsregler, men Facebook er ikke et altruistisk prosjekt.

2. Norsk og internasjonal presse burde ikke være overrasket over at de ikke har full kontroll på sitt innhold på tjenesten og kan bare takke seg selv dersom de opplever å være fanget og avhengige av Facebook. Facebook er en aggressiv vellykket internasjonal medieaktør, og store deler av norske og internasjonale medier har ikke bare invitert dem inn på sine flater, men faktisk aktivt lagt til rette for deres suksess. Dersom Facebook er et monster i dag så har norske medier vært med på å skape det.

Sosiale medier er definitivt kommet for å bli men mediene bør satse på egne flater og ikke «out-source» distribusjonen og deskredigeringen til slike som Facebook med mindre dette er en bevisst langsiktig forretningsstrategi. Problemet handler ikke kun om begrensninger på ytringsfriheten en slik avhengighet skaper, men også om dannelsen av meningsbobler slik vi fikk demonstrert under Brexitdebatten i UK. I en verden som har mer tilgjengelig informasjon publisert enn noensinne så er paradoksalt nok manglende fri informasjonstilgang som følge av utstrakt bruk av sorteringsalgoritmer kanskje det viktigste problemet vi må løse i årene fremover. Facebook står i kjernen av dette problemet.

Løsningene på norske og internasjonale mediers utfordringer er garantert sammensatt men uansett hvor glad man måtte være i Facebook og lignende tjenester så kan de kun utgjøre en begrenset del av dem.