MÅNEDENS PROFIL

Mannen bak «superskolen»

Løvenskiold er mer enn Nordmarka og milliardformuer. Nye Westerdals er juvelen i Nicolai Løvenskiolds skoleimperium.

Publisert 01.24 30.09.2014 / Oppdater 02.00 30.09.2014

Anders Bisgaard Journalist

Etter eget utsagn var han aldri noe skolelys, og mange mente da også det var «høl i hue» da Nicolai Løvenskiold og broren Peder rundt år 2000 bestemte seg for å gå inn i skolemarkedet. De to brødrene fra den gamle skog- og industrieierfamilien kunne da ikke ha noe å gjøre på et område som staten tok seg av, og hvor det neppe var penger å tjene. Skulle de begynne med veldedighet? Nicolai Løvenskiold er glad han ikke lyttet til motforestillingene.

- Jeg har på en måte funnet min mission, altså.

Fra takterassen i 10. etasje hos selskapet Anthon B. Nilsen ser vi Oslofjorden i den ene retningen, Grefsenkollen hvis vi snur oss rundt. Nicolai Løvenskiold styrer utdanningsdelen av selskapet, som gjennom ti utdanningsinstitusjoner utdanner nærmere 40.000 studenter og kursdeltakere. Broren Peder tar seg av eiendomsdelen. Et steinkast unna ligger fagskolen Treider, som i likhet med fjernundervisningsskolen NKI er eid av Anton B. Nilsen. Det samme er privatgymnaset Bjørknes og den kjente reklameskolen Berghs i Sverige. Mest oppmerksomhet nå om dagen får imidlertid den nye, kreative «superhøyskolen» Westerdals Oslo ACT, som er en sammenslåing av IT-skolen NITH, film-, musikk- og scene-skolen NISS og den kjente «reklameskolen» Westerdals.

Les også: Bygger kreativ «superskole»

- Alle skolene drives autonomt, og er startet av mennesker som brant for faget. Ikke av folk som er opptatt av å tjene mest mulig penger, men av folk som er opptatt av å løse oppgaver i samfunnet. Alice Bjørknes startet Bjørknes i 1950. Noréns korrespondensinstitut – NKI – ble startet i 1910 i Malmø, og så ble det bragt til Norge av Einar Grepperud i 1959. Westerdals av Putti Westerdal i 1965, som kveldsskole. NISS ble startet av Robert Jørgensen i 1984. Dette er folk som brant for en idé, og så har vi prøvd å sette det i system, sier Løvenskiold.

Tradisjon for samfunnsansvar
Karakteristikken av skolegründerne som mennesker som er opptatt av å tilføre samfunnet noe, og ikke først og fremst motivert av å tjene penger, stemmer godt overens med bildet Løvenskiold tegner av seg selv. Han er overbevist om at private har mye å tilføre på områder som staten de senere årene har hatt hovedansvaret for.

- Husk at historisk sett er nesten all helse og utdanning i hele verden startet av private, og så har staten tatt over ansvaret i langt større grad. Jeg kommer selv fra en familie med lange historiske røtter i industri og handel. Går man litt tilbake var det naturlig at man bygde skoler og kirker – man hadde mye større samfunnsansvar. Reis til Rjukan – da det ble grunnlagt av Sam Eyde var det en industriby, a company town, som hadde alle tilbudene. Men etter hvert som velferdsstaten vokste, tok staten over ansvaret for utdanning og helse, sier Løvenskiold.

- Er det denne tradisjonen du føler at du følger opp?

- På en måte. Når man sier at all utdanning er statlig, anlegger man et veldig kort, historisk perspektiv. Da snakker vi om de siste 40-50 årene, sier Løvenskiold.

Løvenskiold-navnet gir historiske assosiasjoner. Familien har vært en av Norges største skogeiere gjennom flere hundre år, og eldste bror Carl Otto Løvenskiold eier i dag familiebedriften Løvenskiold-Vækerø og det meste av Nordmarka. I år 2000 kjøpte de to Løvenskiold-brødrene Nicolai og Peder 25 prosent hver av aksjene i handelsselskapet Anthon B. Nilsen, og Nicolai tok med seg sitt eierskap i utdanningsinstitusjonene Westerdals, Bjørknes og Treider inn i selskapet.

- Peder og jeg hadde hver vår bakgrunn. Han fra finans og Norske Skog, jeg fra shipping. Så kom jeg hit og ledet Anthon B. Nilsen Trading noen års tid, før vi begynte med utdanning. Vi startet reisen med å ta over Westerdals, og så har det bare fortsatt, med Bjørknes, Treider og Berghs i Sverige. Det har aldri handlet om hvordan vi skal bli størst, men om hvordan vi skal bli best. Og det blir du aldri, så du må hele tiden jobbe, sier Løvenskiold.

Anthon B. Nilsen Utdanning omsatte for nesten en milliard kroner i 2013 – brorparten av Anthon B. Nilsens samlede omsetning på snaue 1,2 milliarder kroner. Konsernet satt i fjor igjen med et resultat før skatt på 67 millioner kroner.

Nicolai Løvenskiold sammenligner utdanningsvirksomheten med å drive en restaurant.

- Hvis du har en god restaurant og den er full, må du ikke doble kapasiteten. Da blir det bare stress for kokken, servitørene blir misfornøyde og kvaliteten på maten går ned.

Forretningsmann, forfatter og politiker
Bak selskapsnavnet ligger en fascinerende historie som spiller med den dag i dag. Anthon B. Nilsen ble født i Svelvik i 1855. Faren døde ung, og moren flyttet til Oslo og ble bestyrer på barneasylet på Grønland – som lå i det samme bygget hvor restauranten Asylet i dag holder til.

- Her så han armodet som barn, og det har formet selskapet slik det er i dag, sier Løvenskiold.

Nilsen dro til sjøs, ble styrmann og lærte seg engelsk. Etter at han gikk i land på begynnelsen av 1870-tallet startet han en aftenskole for vordende styrmenn i Drammen. Han ble bestyrer på et sagbruk i Fredrikstad, og kjøpte tømmer for egne penger som han hadde tjent som sjømann. Han etablerte selskapet som fikk samme navn som ham selv, og preget tømmeret sitt med selskapets symbol – en pentagon, eller femkant. Slik kjente han det igjen når det ble fløtet nedover Østerdalen.

- Og så var han Norges mestselgende forfatter mellom 1910 og 1930, samtidig som han bygde opp handelshuset. Og han satt på Stortinget en periode. Han var virkelig en samfunnsaktør. Ved hans to sønners død ble sirkelen sluttet, da ble det etablert et legat etter ham, forteller Løvenskiold.

Reidar og Gunnar Holsts legat eier den halvparten av aksjene i Anthon B. Nilsen som ikke ble kjøpt av Løvenskiold-brødrene. Hvert år gir legatet et utbytte på mellom fem og syv millioner kroner til vanskeligstilte barn og unge.

- Det kan være ungdomsklubber som holder på å bli nedlagt, integrasjon av somaliske kvinner eller sommerleir for asylsøkerbarn, pluss stipender til studenter i vårt system. Jeg er veldig stolt av historien, for dette var en kar som virkelig gjorde en forskjell. Han bygde opp vanvittige verdier, og så ga han dem tilbake ved å lage denne stiftelsen. Så ja – vi er en kommersiell utdanningsaktør, men halvparten av aksjene våre eies av denne stiftelsen, og halvparten av pengene går rett tilbake til samfunnet, sier Løvenskiold.

Husk på at du også må tynne. Du må ta bort de trærne som for eksempel har snebrekk.

Kreativ «superhøyskole»
For tiden er det fusjonen mellom NISS, NITH og Westerdals som opptar ham aller mest. De tre skolene skal sammen bli en høyskole som utdanner mer enn 1500 studenter hvert år i skjæringspunktet mellom kreativitet, kommunikasjon og teknologi.

- Fusjoner er alltid vanskelige og smertefulle. Det er tre stolte institusjoner med forankring i sine fagmiljøer, og det er viktig å ivareta deres tradisjoner og ha respekt for dem. Røtter er viktig. Røtter, historikk og den kompetansen de har med seg. Vi skal ikke lage en stor suppe, vi skal bare lage fagmiljøene sterkere, og samtidig skape en større enhet som forhåpentligvis gjør at vi kan utvikle oss enda mer, sier Løvenskiold.

Han håper med den nye skolen å skape «et møtested mellom høyre og venstre hjernehalvdel» – mellom kreativitet og intuisjon på den ene siden og logisk tenkning på den andre.

- Hva ser du for deg at skolen skal bli på sikt?

- I prinsippet Norges Handelshøyskole, men på våre områder. En sterk merkevare med solid forankring i arbeidsmarkedet, og en premissleverandør innen kunst, kommunikasjon og teknologi. En arena for det vi skal leve av etter oljealderen. Jeg gleder meg til reisen, sier Løvenskiold.

Visjoner: Nicolai Løvenskiold vil at Westerdals Oslo ACT skal bli «Norges Handelshøyskole, men på våre områder. En sterk merkevare med solid forankring i arbeidsmarkedet, og en premissleverandør innen kunst, kommunikasjon og teknologi. En arena for det vi skal leve av etter oljealderen.» Foto: Eivor Eriksen

- Brenner for å lære folk et fag
Noe av det som driver ham, er en oppgitthet over et utdanningstilbud som han mener har blitt altfor teoretisk.

- Vi har skapt et system hvor alle dyttes opp i lange, teoretiske utdanningsløp. Det vi trenger er fagutdanninger og profesjonsutdanninger. Jeg brenner for å lære folk et fag og et yrke, slik at de kan få seg jobb. Det er altfor mange generelle utdanninger i dag. Hver for seg er det ikke noe galt med det, men det er summen. Mange bruker for lang tid før de kommer seg ut i arbeidsmarkedet, og så kan vi ikke bruke den kompetansen de har. Den er ikke anvendbar, fyller ikke det behovet som finnes. Å hjelpe folk med det… ingen ting er mer tilfredsstillende enn å føle at man kan og mestrer noe, sier Løvenskiold.

- Utdanning har blitt en stor del av livet ditt?

- Alt. Og det er gøy. Kjempegøy.

- Hadde du sett for deg at det skulle bli det?

- Nei. Jeg er utrolig heldig som får lov til å jobbe med noe som er så meningsfylt. Men det er et stort ansvar også. Jeg gremmes når jeg hører at vi ikke leverer den kvaliteten vi skulle ha levert, eller noen opplever det slik. Det er litt som i sport, du blir aldri god nok. Men det er det som er gøy også.

Pensjonsalder er bare tull, vet du. Man pensjonerer ikke hodet.

«Brutalitet med en human faktor»
Selv om deler av familieformuen er dreid fra skog og industri til eiendom og utdanning, er både familieperspektivet og skogforvalterens tankegang godt plantet i den moderne forretningsmannen og skoleeieren Nicolai Løvenskiold.

- Dette gjør jeg ikke bare for meg selv. Jeg tenker i 10-20-30-40-årsperspektiv. Da må du gjøre de riktige tingene hver dag. Samtidig må det du gjør tåle en lang tids evighet, sier Løvenskiold.

- En god sammenligning er når du planter skog. Fra du planter til du hugger den tar det kanskje 80 år. Men husk på at du også må tynne. Du må ta bort de trærne som for eksempel har snebrekk. Aktivt eierskap er også… kall det brutalitet med en human faktor. Du må hele tiden tilpasse, hele tiden være på ballen. Det er som med jordbruk, det må pleies.

- Har dere måttet rydde mye så langt?

- Vi har måttet legge ned noen skoler og strukturere, gjøre noen tøffe grep. Det er en eiers ansvar. Enten fordi markedet har endret seg, eller fordi man ser at det ikke er behov for den type kompetanse i arbeidsmarkedet. Det er en del av å utvikle seg. Da vi tok over NKI måtte vi legge ned Næringsakademiet, som var en merkantil fagskole. Det var ikke behov nok for den type utdanning, det var tatt over av høyskolene. Det første vi gjorde etter at vi tok over NKI i 2007, var å legge ned en hel skole. Det berørte 50 ansatte. Det er ganske smertefullt det, altså.

Likevel forsikrer han at han sover som en stein, og bekymrer seg lite for hvem som skal ta over den dagen han ikke kan drive utdanningsprosjektet videre mer.

- Om 30 år? Pensjonsalder er bare tull, vet du. Man pensjonerer ikke hodet. Jeg lever i nuet og bærer stafettpinnen så godt jeg kan, sammen med min bror Peder og en masse andre, flotte mennesker. Den dagen mitt styre sier at nå er det ikke godt nok, nå må vi ha friske krefter som løper litt fortere over fjellet – ja, da får de gjøre det da. Vi har en stiftelse, som også stiller krav. Ingen er uerstattelige. Det er bare å være ydmyk og kjøre på.