Han sitter på sin faste plass ved bardisken som vender ut mot Prinsens gate på den italienske stamkafeen Dolce Vita rett over gata for Try reklamebyrå. Einar Fjøsne har allerede rukket å drikke dagens første macchiato. Som medeier og kreatør i Try er han et kjent navn i reklamebransjen, men nok ikke fullt så kjent utenfor reklamens andedam.
Han går rett på. Kampanjes journalist hadde tenkt en myk inngang om jobb og fag for å bli kjent, før vi beveget oss over i å snakke om mer personlige ting. For research hadde avslørt at bak den litt ukjente fasaden lurer en sterk historie. Men myk inngang viste seg å være totalt unødvendig.
- Jeg traff Hanne da vi begynte å jobbe sammen i Scaneco, Young & Rubicam. Hun var 44 og jeg var 25. Hun kom rett fra Westerdals der hun hadde vært eldst i klassen og var mor til to døtre. Hun hadde startet et nytt liv etter å ha blitt enke, sier han.
Og de to reklamemakerne ble raskt mer enn gode venner. Hanne var kav dansk og med en større åpenhet enn nordmenn flest, kan Fjøsne fortelle. Men likevel likte hun ikke for mye fokus på aldersforskjellen på 19 år. Selv proklamerer Fjøsne at det ikke gjorde noe. Men han så jo at folk stusset når han snakket om barnebarna mens han var i tredveåra.
- Jeg var en ordentlig familiemann med Hanne. Vi ble stadig kontaktet av journalister som ville skrive om «forhold der hun er eldre». Det føyset hun av. Jeg husker en jente jeg hadde blitt kjent med fortalte meg at hun var sju år eldre enn kjæresten sin. «Amatør», sa jeg da. Hehe, sier Fjøsne.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Stam-café: Hver morgen inntar Einar Fjøsne morgenkaffen på cafeen Dolce Vita i Oslo.
Da døden kom
De fikk 26 år sammen. Nå har det gått 4,5 år siden hun døde. Det er ikke rart i at temaet setter følelsene i sving hos den elegante mannen. Men det skal han ha. Han er ikke redd for å vise følelser. Øynene fylles med tårer og hånden skjelver lett når han tar en slurk av macchiatoen. Han svelger et par ganger for å gjenvinne kontrollen.
- Jeg hadde fridd mange ganger til henne, men hun hadde sagt at hun ikke ville «giftes igjen». Hun var jo syk i flere år, og til slutt sa jeg: «Jeg driter i hva du sier. Nå skal vi gifte oss». Jeg ville vise at dette er et forhold som er for hele livet. Da sa hun til slutt litt trassig: «ja-vel-da».
Einar hadde ordnet papirene og med en medbragt oksygenflaske i en ryggsekk, giftet de seg med Hannes døtre som forlovere. Men de dårlige lungene og år som billedkunstner og bruk av løsemidler til dette, hadde satt sitt preg på hans livsledsager.
- Døden kom som et stort sjokk! Hanne hadde listet seg stille vekk tidlig på morgenen. Jeg kjente hvor totalt uforberedt jeg var da jeg våknet ved siden av henne og kjente at hånden jeg hadde holdt hele natten, var blitt kald. Man blir plutselig så praktisk. Det var for tidlig på morgenen for å ringe familien, så det første som falt meg inn, var at jeg måtte velge kiste – hun skulle i alle fall ikke ha en iskald, hvit kiste, deler en åpenhjertig Fjøsne.
Han kjente godt til begravelsesbyrået Jølstad etter at de hadde vært kunder mens han jobbet i JBR, så i de tidlige morgentimene denne dagen sjekket han nettsidene til byrået.
- Jeg ble lettet da jeg fant en pen bjerkekiste. Men da jeg ringte dem litt senere, ble jeg fortalt hvor vanskelig og trangt det var å få kister gjennom dører i privathus, og at de derfor foreslo at hun ble stelt på Ullevål. Aldri i livet! Jeg hentet tommestokken og målte opp at kisten kunne komme inn i huset – med seks millimeter klaring, sier han og smiler litt mens han viser med hendene hvor bredt det var der kisten skulle inn i huset.
