Ikke la deg lure av denne mannen. NRKs nyhetsdirektør Per Arne Kalbakk virker kanskje som en blid hund, men går du ham på klingen, sammenligner han seg med katten sin – en skummel, firbeint mafioso som opprettholder et beinhardt regime i nabolaget på Tåsen. Mer om det senere. Nå er vi i studentkantina på Blindern, og ingen hever et øyenbryn over en NRK-direktør blant grå plastbrett med «dagens» til en femtilapp. Det er her vi møter mannen som har tatt på seg å rydde opp i allmennkringkasterens presseetikk, eller fravær av sådan, etter den store skandalen som hjemsøkte Marienlyst på nyåret og i månedene som fulgte. Romkvinnesaken.
Den åtte minutter lange Dagsrevyen-reportasjen fikk mange til å stille spørsmål ved det de alltid hadde stolt på; at var det noen som fortalte sannheten, så var det nyhetene i Rikskringkastingen. Underslag av vesentlige fakta skjer i land vi ikke vil sammenligne oss med, til nød i kanaler med underholdning og utbytte til eierne som fremste drivkraft. Trodde vi. Helt til en Dagsrevyen-journalist lot være å fortelle det han visste så altfor godt: at kvinnen han i reportasjen fremstilte som et offer for kulturforskjeller, var dømt for medvirkning til voldtekt av sin egen, mindreårige datter. Helt til vaktsjefen ga ham medhold og skrev i loggen at opplysningen ville «komplisert» saken. Helt til ingen varsellamper lyste, men saken ble sendt i sin fulle lengde på Dagsrevyen mandag 12. januar, og forble ubemerket inntil nettstedet Document.no stakk hull på ballongen to dager senere. Snøballen rullet, og plutselig var det NRK som sto midt i mediestormen. Det var som et norsk ekko av de store medieskandalene i Storbritannia de siste årene, som kastet BBC ut i brottsjøen og fikk storavisen News of the World til å gå over ende. «Aktiv historieforfalskning» kalte PFU saken, da NRK ble felt så det knaket i bakken i vår.
Kalbakk gjør ikke noe forsøk på å bagatellisere saken.
– Den representerer et tidsskille. Jeg håper og tror at vi om to år kan si at den saken forandret det etiske arbeidet i NRK, sier han.
En stor skuffelse
Høsten 2012. Kalbakk har bestemt seg, nå trykker han på send-knappen og søker selve toppjobben. Han er programdirektør i NRK, med en gullrekke av stadig mer prestisjetunge jobber bak seg. På slutten av 2000-tallet var han nyhetssjef i Østlandssendingen. Deretter programsjef i NRKs faktaavdeling, distriktsredaktør i Østlandssendingen i fem år, så leder for Dagbladets samfunnsavdeling. Etter ett år hentet det Kalbakk ved en mulig tungeglipp kaller «NRK-dyret» ham tilbake. I 2008 blir han programdirektør.
Etter fire år i jobben vil han videre, og søker jobben som kringkastingssjef. Han og rundt ti andre blir innkalt til intervju. Ny runde, nytt totimersintervju. Nå er de fem. Han går videre derfra også, til et siste og avgjørende intervju, hvor han holder en tenkt innledning til Mediedagene i Bergen og svarer på spørsmål fra NRK-styret. Det står mellom ham og én annen søker. Kalbakk tror det er en kollega fra NRK. Han er ikke klar over at mannen som skal ende med å få jobben, daværende Amedia-sjef Thor Gjermund Eriksen, har søkt. Det er torsdag. Søndag får Kalbakk en tekstmelding fra styrelederen i NRK, William Nygaard, som vil møte ham. Nygaard gir Kalbakk mulighet til å trekke seg fra søkerlista.
– Jeg ble utrolig skuffa, sier Kalbakk.
Den store skinnjakka med kraftige slitemerker på skuldrene gir den snauklipte og ikke direkte høyreiste mannen en aura av han som er tilbake for å ta den masteren i idéhistorie som aldri ble noe av. Det kunne ha vært ham. Det har bare gått så altfor bra på jobben de siste 15 årene. Rake veien oppover. Helt til Kalbakk på sin målrettede klatretur nådde selve cruxet før jul i fjor, og ble tvunget til å legge om ruta.
Han har ikke glimt i øyet nå. Ingen ironi i stemmen.
– Når man har vært på tre totimersintervjuer og snakket om alle de temaene, tror man at man har jobben til slutt. Jeg begynte å tenke: «Ok, nå skal vi gjøre sånn og sånn».
Jobbintervju hos Johansen
Hovedfag i statsvitenskap var planen den gangen Kalbakk spiste seikaker i kantina på Blindern og brukte kveldene på bordtennis og hjemmelaget vin i et bokollektiv på Økern.
Journalistikken tok ham før han kom så langt. Én etasje ned fra der vi sitter nå, begynte karrieren, hvis man ser bort fra at han i yngre år hadde hovedansvar for å dekke lavere divisjoner og aldersbestemte klasser i fotball på Nedre Romerike. Etter det hadde det nærmeste han kom en mediejobb vært å ikle seg en stor, hvit frakk og gå fra dør til dør med alvorlig mine og tilbud om Aftenposten-abonnement (Joachim «Jokke» Nielsen avslo høflig). Det var på tide å komme et skritt nærmere drømmen som hadde oppstått på uforklarlig vis i en elleveårings hode, om å bli politisk journalist. På redaktørkontoret til Universitas satt Per Anders Johansen, i dag prisbelønt gravejournalist i Aftenposten, i en sky av sigarettrøyk og med håret til alle kanter. Det var 1990, og Universitas hadde året før bidratt til at Kjell Stahl søkte avskjed som universitetsdirektør.
– Per Anders gravde opp mye rart om hvordan universitetet ble styrt og om striden mellom Stahl og Inge Lønning, som var rektor. Universitas var virkelig noe man regnet med, sier Kalbakk.
Stahl gikk av etter at han sammen med Lønning hadde prøvd å innføre virksomhetsplanlegging og målstyring på Universitetet. Kalbakk, på sin side, tiltrådte som journalist i Universitas. Året etter ble han nyhetssjef. Året etter det, redaktør.
– Det er raske karriereløp i studentaviser, sier han unnskyldende.
