Fire hektiske uker gjenstår, men det synes avklart: Ut med Erna, inn med Jonas. Likevel, det er mye klokskap i det gamle ordtaket om ikke å selge skinnet før bjørnen er skutt.

Vi lever i kontrastenes tid. I fredelige Norge er vi klar for innspurten i den demokratiske holmgangen en valgkamp er.  I Afghanistan er det redsel og berettiget frykt over hva framtida vil inneholde. Og det etter 20 års total mislykket forsøk fra vestlige allierte på å redde et tvers gjennom korrupt regime.

I Hongkong ga sist uke byens desidert største fagforening for lærere opp. Den representerte 90 prosent av byens lærere, men maktet ikke å stå imot presset fra Beijing, hvor kommunistpartiets hovedorgan Folkets dagblad omtalte lærernes organisasjon som «en giftig svulst.» Det er slik man karakteriserer frie fagforeninger i Kina og som vanlig blir overgrepet møtt med øredøvende taushet fra norske myndigheter. 

 I vårt eget nærområde, i Polen og Ungarn, arbeider de styrende systematisk med å rive ned det demokratiet som ble bygget opp etter Murens fall. Makt vunnet ved valg, misbrukes til å svekke borgernes rettssikkerhet og den frie pressen.

I forrige uke fikk vi også presentert rapporten fra FNs klimapanel, hvor innholdet er intet mindre enn en alarm for menneskeheten. 234 forskere fra 66 land forteller at den globale oppvarmingen går raskere enn selv pessimistene fryktet. FNs generalsekretær António Guterres fastslår at bevisene er uomtvistelige: Klimautslippene kveler planeten vår.

Med dette som bakteppe, blir de utfordringer vi har her hjemme så absolutt håndterlige. Likevel, det er nok av oppgaver å ta fatt på, ikke minst for å rette opp de ulikheter pandemien har skapt. Det er å håpe at vi får en valgkamp som setter søkelyset på sikre og trygge arbeidsplasser og tiltak for å møte klimautfordringene. I tillegg må ordskiftet de kommende ukene avklare at vi for all del ikke må tukle med EØS-avtalen.

Så er det dem som spør om det er noe poeng med valgkampen. Er ikke valget allerede avgjort? Til dette er å si er at frie valg i seg selv er viktige. Valg er en bekreftelse, ja en manifestasjon på at vi lever i et demokrati. Derfor bør vi alle delta.

Disse linjer skrives i Arendal hvor den tiende Arendalsuka åpner i dag. Over 1000 arrangementer med et mangfold av temaer vil sette sitt helt spesielle preg på sørlandsbyen. I kveld er det den store partilederdebatten i NRK, men i går kveld tjuvstartet TV 2 med statsministerkandidatene Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum mot Erna Solberg.

Denne søndagskvelden i Arendal fortalte oss med all tydelighet at det slett ikke er sikkert at alt allerede er avgjort. Det er rekordstor vandring av velgere mellom partiene. Vi er ikke trofaste mot «vårt» parti, men benytter av oss retten til å tvile og bytte ut ett parti med et annet. I tillegg: Ordskiftet i går kveld viste at Erna Solberg definitivt ikke er utslitt. Statsministeren er åpenbart klar til å kjempe for fortsatt makt. Hennes innsats i går var i alle fall på linje med Støres og bedre enn Vedums.

Gårsdagens meningsmåling var også en vekker for Senterpartiet. Nå bør vi definitivt ikke legge for mye vekt på en enkelt måling, men kan vi få et valgresultat hvor Arbeiderpartiet blir 10 prosentpoeng større enn Senterpartiet? Og vil KrF og Venstre komme over sperregrensen? Målingen på TV 2 i går viste også at over 70 prosent av de spurte tror Støre blir statsminister. Tro kan flytte fjell, heter det. Men så var det dette med å ikke å selge skinnet da.