«Hvorfor velger neste ingen å gå nye veier for å påvirke eller endre politikk», spør Gørill Husby Moore, rådgiver i Trigger, i en kommentar på Kampanje 2. mai. Dette er i og for seg et legitimt spørsmål, men den følelsesladede politiske kommunikasjonen Moore etterlyser reflekterer heller en begeistring for folkebevegelser i USA enn et behov i den norske trepartsmodellen.

Siden Obamas Change-kampanje i 2008 har vi i økende grad sett hvilken effekt nye kanaler som sosiale medier kan ha i politikken. Mer nylig har Bernie Sanders og Donald Trump demonstrert gjennomslagskraften som finnes i moderne grasrotbevegelser. Suksessen til Sanders og Trump kan i aller høyeste grad tilskrives at de taler rett til befolkningen. Slik «alternativ» politisk kommunikasjon er det lite av i Norge. Men i de tilfellene Moore trekker frem, slik som lønnsforhandlingene, skal vi være glade for at det er sånn. For å svare på Moores innledende spørsmål: grunnen til at vi ser disse tendensene i USA er at arbeiderklassen er i ferd med å bli brutt ned og at den amerikanske drømmen glipper for middelklassen. Det politiske systemet har, tross Obamas iherdige innsats, ikke klart å svare på folkets utfordringer.

Slik er det heldigvis ikke i Norge og slik har det ikke vært på flere tiår, og jeg vil innstendig be Moore om å la den norske frontfagsmodellen være i fred og la partene i arbeidslivet forhandle lønn, og ikke overlate det til politikere med gjenvalg i bakhodet å fastsette lønnsnivå og tariffer. Forutsigbarheten er avgjørende for den norske modellen. Spesielt i krisetider vil moderasjon og samarbeid være avgjørende for å sikre landets internasjonale konkurransekraft og unngå at økonomien kveles av urimelige lønnskrav. Samtidig må ikke lønningene stagnere, da dette over tid ruinerer kjøpekraften i økonomien og skaper høy sosial ulikhet. Både arbeidsgiver- og arbeidstakersidene vet at disse to scenariene må unngås, og vi er heldige som fortsatt har en modell hvor partene står sterke og samlet.

I motsetning til ad-hockampanjen Moore har latt seg fascinere av, er lønnsforhandlinger i Norge partenes ansvar, ikke en politisk arena for massemobilisering og lettvint velgerfrieri. Når NHO og LO går sammen om en troverdig ramme for lønnsveksten i økonomien, tar de sammen hensyn til Norges økonomiske utsikter samt det historiske kompromisset som presser lønningene sammen. En folkebevegelse à la «Fight for 15» er helt nødvendig i USA, men kun fordi politikerne gjennom 30 år har latt lønningene til vanlige arbeidere stå stille. Skal vi politisere og popularisere lønnsforhandlingene i Norge slik Moore ønsker å eksperimentere med, vil det mer sannsynlig sette økonomien på spill. Det er kanskje ikke like spennende kommunikasjonsfaglig, men heller en Yngve Hågensen som maner til moderasjon enn amerikanske tilstander.

Mer generelt etterspør Moore kommunikasjon som snakker til hjertet. Det er da beslutningstakere må stoppe opp og lytte, og samfunnsendringer skapes, skriver hun. Moore har helt rett i dette, og vi har i Geelmuyden Kiese lang og god erfaring med kampanjer som snakker til publikums følelser og som engasjerer folk. Likevel setter jeg igjen spørsmålstegn ved argumentasjonen når Moore tilsynelatende snakker ned «rasjonell hode-kommunikasjon i form av rapporter, tall, krav og fakta». I GK er det empiriske grunnlaget alfa og omega, selv når vi snakker til folks hjerter. I den amerikanske valgkampen ser vi hva som kan skje når fakta kastes ut av vinduet til fordel for rene følelser. Når den politiske debatten blir en ren PR-kampanje ser vi urovekkende tendenser; det intellektuelle nivået synker, frontene spisses og ulike synspunkter blir til svart-hvitt bilder av «oss mot dem».

Eksemplene fra USA har på mange måter vist oss det beste av kommunikasjon som spiller på emosjoner og aspirasjoner, og som utspiller seg som en mer direkte dialog med folk. Obama var et eksempel, og det er også Fight for 15. Samtidig skal vi være klar over den enorme forskjellen mellom USA og Norge. Vi skal fortsette se nye muligheter for å lage effektiv kommunikasjon, som Moore sier, men med rasjonelle hode-analyser liggende til grunn. Og please, la lønnsforhandlingene være i fred. Dette klarer Kristin Skogen Lund og Gerd Kristiansen bedre enn politikerne og spindoktorer. Forutsigbarhet og moderasjon er ikke akkurat trendy ord, men de er avgjørende for en velfungerende norsk modell.