Kommentaren sto opprinnelig på trykk i Klassekampen tirsdag denne uken. Lederartikkelen er gjengitt med tillatelse fra ansvarlig redaktør Mari Skurdal.

Etter sommeren har et dypt alvor nå inntatt landets mediehus, etter at prisen på avispapir doblet seg. Aftenposten har allerede varslet at den legger ned søndagsutgaven og setter opp abonnementsprisen, nok en gang. Flere landsdekkende aviser som mottar pressestøtte, har i tillegg til økte kostnader også fått dramatiske kutt i overføringen fra staten. Det kommer av at opplaget har falt og at nye publikasjoner kommer inn i ordningen. Det er positivt med nye utgivelser, men når slike kutt kommer oppå en allerede vanskelig situasjon, blir det vanskelig å få budsjettene til å gå opp. Dagsavisen fikk seks millioner kroner mindre i pressestøtte i år og har tilbudt gavepensjon til alle over 62 år og sluttpakke til alle andre ansatte. Også Dagen og Vårt Land fikk millionkutt.

Samtidig som avisene får det vanskeligere økonomisk, ligger en annen fare og truer i framtida: kutt i ombæring utenfor de store byene. I Amedia-konsernet går stadig flere aviser ned i antall utgaver per uke. Sist i rekka var Tønsbergs Blad, som fra og med desember bare kommer ut tre dager i uka, tirsdag, torsdag og lørdag. Nedgangen er dypt bekymringsfull fordi den ikke bare påvirker enkeltpublikasjoner, men også legger føringer for distribusjon av andre aviser. Levering av aviser er et finmasket økosystem, og det er langt flere enn Amedia-avisene som er avhengige av at konsernets bud går. Dropper konsernet fredagslevering, fordi torsdager er en viktig annonsedag for lokale annonsører, så blir det enten svindyrt eller umulig å komme ut for andre. Det rammer ikke bare riksdekkende, meningsbærende aviser, men også de større Schibsted-avisene med mange abonnenter utenfor sitt kjerneområde, og aviser som Dagens Næringsliv, som satser på fredagsavisa med et ekstra, glanset bilag. Vi har også to livskraftige fredagsaviser i Dag og Tid og Morgenbladet.

Medietilsynet og Konkurransetilsynet har ikke stanset noen av Amedias avisoppkjøp. Men konsernets dominerende posisjon innen distribusjon viser at konsentrasjon av mediemakt ikke bare handler om journalistisk innhold. Det handler også om at én aktør får sette standarden for utgivelsesdager for alle andre. Digitalisering skjer, men den finansieres blant annet av papirutgavene, som har høy lojalitet og er attraktive for annonsører. Nedgang i frekvens legger nå stein til byrden for landets aviser. Det vil få store konsekvenser for mediemangfoldet.