Denne kommentaren ble først publisert på Nordnorsk debatt.

Det ble ikke et klimavalg, det ble et valg for og med vanlige folk, som Norge har flest av. Oslo-pressen bommet grundig på analysen nok en gang. Til tross for at de skrev høystemt om de «progressive» velgerne som «brølte tilbake» mot bygda fra byen journalistene selv bor i. Alt mens det virket som redaksjonene snakket Senterpartiet nord og ned.

Likevel endte valget med at nettopp Senterpartiet ble en stor kraft i norsk politikk. Det er det klassiske sosialdemokratiets seier over kultur, miljø og verdi-venstresiden i Oslo. Norge ville skifte regjering, men de sendte panikken og svermeriet fra Nesodden og Grünerløkka rett ned under sperregrensen.

Norge ville ha ny regjering, men med stabilitet og styring, realisme og rettferdig fordeling som kompass. Det gamle sosialdemokratiet er i motsetning til før fordelt over mange partier, ikke minst et meget sterkt Senterparti, valgets store vinner og joker. Stortingsvalget 2021 ble den sosiale og pragmatiske venstresidens triumf.

Når man ser Norge over en flaske økologisk vin fra Oslos indre bydeler, er det lett å miste den norske mosaikken av syne. Da får man ofte et slørete, uklart bilde av hva som rører seg i dette lange landet. Det virkelige Norge går under radaren.

Vi har fått en påminnelse om at Norge består av 19 valgdistrikter og ikke bare ett. Det er vanlige folk i 18 av de 19 valgdistriktene som har stilt opp for Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum, og staket opp en kurs for Norge, i et landskap der Støres egen by er sin egen politiske planet.

Støre sa at det nå er vanlige folks tur, og de har nå svart ham, fra Kjøllefjord i nord til Halden i sør. Han fikk sin plan A, et flertall med Ap, Sp og SV.
Det er disse velgerne, grunnfjellet i Norge, som nå har sikret Støre nøkkelen til statsministerboligen, og det er Senterpartiets vekst som sikrer ham regjeringsmakt.

Dette har en pris for Støre. Betalingen blir innflytelse og posisjoner i den nye regjeringen hans. Veldig mye av tilliten til Ap og Sps prosjekt kommer til å stå og falle på at fordelingen av makt og posisjoner oppleves som representativt. Støre har ikke noe annet valg enn å la sin regjering reflektere realitetene i oppslutningen Ap, Sp og SV har i ryggen.

Årets stortingvalg er en av de store snuoperasjoner i norsk politisk historie. Jonas Gahr Støre har tatt revansj og blitt valgets vinner. I vinter skrapet han bunnen med 17 prosent på målingene.

Etter det har han løftet partiet nesten 10 prosent. Han som var så nederlagsdømt står øverst på seierspallen.

Støre har i mange uker sett ut som en vinner, og mandag kveld ble han det. Han har klart det veldig få trodde var mulig, å lede Arbeiderpartiet til valgseier.

Han har over tid fremstått som en sindig og raus røst i et opphetet og kaotisk ordskifte om klima og dommedag. Nordmenn vil ikke ha alarmisme. De ønsker ikke politikk bygd på angst og frykt.

De foretrekker ansvarlig, rettferdig og finstemt politikk for hele landet. Støre har minnet velgerne om at det faktisk finnes både håp og muligheter i det grønne skiftet.

Slik har han truffet planken i en valgkamp som har vært en personlig triumf etter å ha lyttet til landets puls. Støre endret kurs for å fange opp protesten fra hverdagslivet i distriktene, gjennom et nytt partiprogram og en valgkamp der deler av Senterpartiets vekst og vinnersaker ble tatt på alvor av Arbeiderpartiet.

For Støre står overfor et politisk landskap der velgerne på en annen måte enn tidligere forholder seg til partier etter hvor i landet de bor.

En tydelig trend er at det er resten av Norge som kompenserer for alle stemmene Ap har tapt til de ytterliggående politiske strømningene i Oslo.
Uten de mange stemmene i Oslo hadde MDG havnet lengre under sperregrensen enn de til slutt gjorde. I storbyen valgte over 40 prosent av velgerne enten SV, Rødt, MDG eller Venstre. Dobbelt så mange som Arbeiderpartiet.

Det er et valgresultat som viser en hovedstad fullstendig i utakt med det landet de skal være hovedstad for.

Senterpartiets store framgangviser at distriktsopprøret holdt seg gjennom valget. Det understreker at geografisk ulikhet og utenforskap blir den store utfordringen for Støre som statsminister.

Mange land strever med denne type marginalisering i distriktene, blant annet Spania, Sverige, Storbritannia, Frankrike. For ikke å snakke om USA. Men ingen av dem har de samme unike mulighetene som Norge til å gjøre noe med problemet. På grunn av vår oljerikdom.

Fortellingen om Arbeiderpartiet har det siste århundret handlet om at alle i Norge er like viktige. Å overføre det til en ny tid er sannelig ikke lett, men like fullt nødvendig.

Når Arbeiderpartiet starter på denne jobben, vet statsminister Støre at det aller minste problemet hans er hipsterne i Oslo som foretrekker MDG eller kanskje Venstre, heiet frem av NRK og andre desorienterte medier i samme by. De norske hovedstadsmediene er blant valgets aller største tapere.