I dag, 1. juli, er det 100 år siden kommunistpartiet ble stiftet og på denne datoen i 1997 tok Beijing kontroll over Hongkong. Natt til 1. juli 1997 var trist og regntung I Hongkong. Vi stod samlet i sentrum av den tidligere britiske kronkolonien og konstaterte at nå var det over for den friheten et britisk rettsvesen de siste 99 år hadde garanterte Hongkongs borgere.Noen av dem som var vitne til at Union Jack ble firet og Folkerepublikkens røde flagg med de fire små og en stor gul stjerne ble heist, søkte trøst i at Kinas sterke mann, Deng Xiaoping, hadde fastslått at Hongkong i alle fall i 50 år skulle få beholde sin (ytrings)frihet. «Ett land, to systemer,» kalte diktatoren det. Selvsagt var Deng ikke til å stole på. Massakren ved og på den Himmelske freds plass 4. juni 1989, burde ha overbevist oss alle: Kommunistpartiet tolererer ikke å få sin grunnlovfestede rett til å styre Kina utfordret.

Det gikk verre
Likevel, det var mange av lederne i verdens demokratier – og ikke minst i næringslivet – som forsøkte å berolige: Kina ville aldri sage over grenen Hongkong; selve frihetens og kapitalistens utpost. I dag, på hundreårsdagen for stiftelsen av kommunistpartiets og 24 år siden London lot Hongkong gå, vet vi at det er blitt verre enn hva selv objektive analytikere trodde. For å sitere fra dagens forside av Aftenposten:

«Det har lenge vært for mye. Nå er nok, nok. Verden kan ikke lenger se passivt på at Kina gradvis suger luften ut av pressefriheten i Hongkong. Vi hadde håpet at Kinas myndigheter ville leve opp til sine forsikringer om at grunnleggende demokratiske rettigheter ville bli forsvart og bevart i Hongkong. Dessverre har dette håpet svunnet hen i den senere tid. Vår frykt for det motsatte har til gjengjeld vært tiltakende.»

«Det siste – kanskje naive – håpet ble dessverre definitivt slukket etter at den frie avisen Apple Daily i forrige uke måtte bukke under for myndighetenes knebling av ytringsfriheten. Vi ser med voksende bekymring på hvordan vårt fag – den frie, uavhengige og kritiske journalistikken – kriminaliseres. Og vi ser med stigende bekymring på hvordan dette i det en gang så løfterike Hongkong, rammer mediehus etter mediehus: Senest Apple Daily. Før det var det Radio Television Hong Kong som ble underlagt myndighetenes kontroll. Alt mens politiet ble utstyrt med nye tillatelser til å sensurere internett.»

Viktig og prisverdig
Det er både viktig og prisverdig at Aftenpostens sjefredaktør, Trine Eilertsen, går sammen med sine kolleger i finske Helsingin Sanomat, Dagens Nyheter i Sverige og danske Politiken om å publisere brevet til Folkerepublikkens partisjef og president Xi Jinping. Det gir ekstra styrke at det skjer på denne symboltunge dagen og fordi partisjef Xi er blitt en enehersker som ikke bare begår overgrep mot Hongkong, men definitivt også mot sin egen befolkning og uigurene.

Journalist og forfatter, Torbjørn Færøvik, beskriver i en kronikk i Dagsavisen, regimet i dagens Kina slik:

«Kinas styresett omtales ofte som autoritært. Det er en misvisende betegnelse, særlig når den også brukes om land som Polen og Ungarn. Kina er i en ganske annen kategori. Styresettet nærmer seg det totalitære. Kommunistpartiet anstrenger seg for å få full kontroll over alle landets innbyggere fra vugge til grav, og er på god vei til å klare det ved hjelp av ny teknologi og et hypereffektivt politi. For å sitere Oxford-professor Stein Ringen: «Partiets mål er ikke å reformere systemet, men å perfeksjonere det.»

Og hva nå, Norge?
Siden januar har Norge vært medlem av FNs sikkerhetsråd. Etter hva jeg forstår på uttalelser fra statssekretær Audun Halvorsen i UD i NRK er det lite poeng i å protestere mot Folkerepublikkens overgrep i rådet fordi Kina har vetorett. Formelt sett formodentlig et argument, men realpolitisk blir det akk så tafatt. For å si det med de fire nordiske redaktørene: «Nok er nok.»

Det bør det også være. Ikke bare for nordiske redaktører, men i aller høyeste grad også for nordiske regjeringssjefer.

Denne kronikken er også publisert på Terje Svabøs egen blogg og nettside.