Se for deg medielandskapet. Det består av nettaviser, faglige nisjenettsteder, kultursteder, annonsører, butikker. Gjennom dette landskapet flyter en elv av penger. De flyter fra annonsørene, via deres kreative byråer, gjennom noen som plasserer pengene ut i den store elven. Pengestrømmen flyter innom aviser og videositer og blogger. Der finnes det brukere som i ny og ne ser at det blinker i fristende tilbud - det er festet fargerike plakater og bannere til pengene. Eh ... et rimelig tullete bilde, dette.

Men, likevel. Det renner penger gjennom medielandskapet: fra annonsører, via byråer og andre hjelpere, til mediene. Brukerne besøker mediene og skal da - i teorien - la seg inspirere til å foreta et kjøp hos annonsøren. Slik er det tenkt.

Hvilke gale folk var det som fant på dette? Så vanvittig mye styr for å få en kunde til å komme inn i butikken?

Modellen er flere hundre år gammel. Norske aviser startet på 1700-tallet. De hadde kunngjøringer fra myndighetene - og annonser. De satt på adresselister til folk (derav f.eks. Adresseavisen). Det å få ut kommersielle og politiske budskap til folket er selve fundamentet for pressen.

Modellen er identisk i dag. Myndighetene er blitt til journalister, den fjerde statsmakt. Annonser er annonser. Og adresselistene er blitt til «kunnskap om brukeren», personalisering, overvåking av adferd. Men pengene flyter likt: Fra annonsøren til mediet. Brukeren er en passiv tilskuer som skal påvirkes til å kjøpe.

«I virkeligheten fristes ikke brukeren det aller minste. 99,8 prosent av alle annonsevisningene resulterer i … ingenting.»

Det er teorien. I virkeligheten fristes ikke brukeren det aller minste. 99,8 prosent av alle annonsevisningene resulterer i … ingenting. Det er også et faktum at annonsene gir stadig mindre inntekter til aviser og andre nettsteder, i bunn og grunn fordi de virker for dårlig og det har gått inflasjon i dem.

Når man nå roper på en ny modell - en løsning på mediekrisen - er det da egentlig så vanskelig? Er det ikke bare å justere litt på pengestrømmen og se hva som skjer?

Pengene starter et sted. Hos annonsøren. Den lille smykkebutikken på Grünerløkka som vil ha noen inn døren. Digre Orkla som vil at du velger Toro fremfor Knorr. Hvor kan så pengene gå? I teorien bare to steder: Til avisene for å bli til annonser. Eller til brukerne.

Gi annonsekronene til brukerne? For hva? Altså at annonsøren betaler brukeren direkte for å komme inn i butikken? Jo, men hva skjer da med avisen? Hvordan skal de få sine penger?

OK, det trengs et steg til. Brukeren må selvsagt benytte sine penger hos avisene. Kjøpe noe hos dem som avisene selger og brukeren trenger. Hva kan det være? Gåten lyder altså: Hva er det avisene har som brukerne helst skal betale for?

Svaret lyder - selvsagt: Redaksjonelt kvalitetsinnhold. Eller kunstopplevelser. Eller tidtrøyte, moro og inspirasjon. Eller nyttig forbrukerstoff. Eller dype analyser.

Alt det som et «innholdsorgan» kan tenke seg å by på. Lagd av dyktige folk. Spennende folk. Kloke folk. Det vil brukere gjerne ha. Jeg vil ha det. Du også.

Så gi da annonsekronene til MEG. Men sørg samtidig for at jeg ikke kan søle bort pengene i en hvilken som helst godtebutikk, men må bruke dem til å kjøpe innhold av kvalitet.

Det er kjernen i «oppfinnelsen» Freecoin-systemet, eller kanskje bør det heller kalles en «oppdagelse» for løsningen har jo ligget der hele tiden. Kanskje kan det kalles et columbiegg, en enkel løsning på et tilsynelatende uløselig problem.

Akkurat nå inviterer vi alle til å bli med på dugnaden for å … hjelpe seg selv. Det koster deg ingenting. Høres ikke det ut som en bra deal?

Tom Ottmar er gründer og hovedaksjonær i Omnitale