Det har vært et par intense nyhetsuker i mediebransjen med Stortingets innstilling til en ny mediepolitikk og salget av Amedia. Men utover at Kampanje har fått mye å skrive om, finner jeg ikke så mye glede i nyhetene. Det er altfor mye snakk om almisser i mediebransjen  for tiden, enten det er på staten eller private velgjørere sine premisser. Men er det ikke bedre å leve av egen inntekt enn andres almisser?

For å ta den ferskeste nyheten først. Mandag fikk Amedia en ny eier i Sparebankstiftelsen DNB, en stiftelse knapt noen i mediebransjen kunne navnet på fra før. Men vi er blitt kjent med en stiftelse som har to oppgaver og det er å forvalte en stor aksjepost i DNB (ca 10 prosent) og bruke deler av utbyttet fra DNB (30 prosent av overskuddet i 2014) til å strø om seg med penger til allmennyttige formål. Vel og bra. Men nå skal stiftelsen også eie medier gjennom en ny, ikke-kommersiell stiftelse. Det kan ikke stiftelsen noe som helst om og administrerende direktør i stiftelsen, André Støylen, sier da også rett ut til Kampanje at kjøpet er å se på som «ren veldedighet». Stiftelsen har blytung kulturkompetanse på malerier og fioliner, men stiller i fluevektklassen på medier og på digital forretningsutvikling.

Så hvordan det nye eierskapet skal «transformere Amedia til et moderne, framtidsrettet digitalt mediekonsern» og «gi selskapet enda større gjennomføringskraft innenfor de digitale arenaene», som styreleder i Amedia uttalte til Kampanje før salget, er ikke godt å si. Washington Post fikk Amazon-gründer Jeff Bezo inn på eiersiden og ble nylig større enn New York Times på online-trafikk, og på andre siden av kloden gikk AliBaba inn på eiersiden av i en avis eid av Singapore Press Holding. Nå blir det opp til bankstiftelsen å bevise at de kan tilføre Norges neste aviskonsern litt digital Bezo-magi.

Veien fra tradisjonell lokalavisdrift til mer digital slagkraft er like lang i dag som den var før oppkjøpet. Det eneste nye er at det blir litt lettere for Amedia å puste. Sparebankstiftelsen er lite opptatt av EBITDA-marginer og vil ikke kreve avkastning på innskutt kapital. Bankstiftelsen går heller inn i mediemarkedet med en overbevisning om at medievirksomhet har et mer edelt formål enn å tjene penger for eierne. Stiftelsen var i stedet «bekymret for bransjen.» og mener tydeligvi at Amedia nærmest må reddes. En drømmeeier for en presset administrasjon og frustrerte ansatte i lokalaviskonsernet.

Jeg akker meg litt. Foreldre kan være bekymret for barna sine. Men i næringslivet vet jeg ikke om dette hører hjemme. Nå skal det sies at medieindustri ikke er som annen industri. Det er en forskjell på å selge aviser og det å selge tannbørster. Det bør i hvert fall være det. Tannbørster er viktig for mye, men de holder ikke makten i ørene. Vi trenger en infrastruktur på linje med veinettet som kan stimulere til fri meningsutveksling og sikre at demokratiet vårt fungerer på best mulig måte. Her spiller medier og lokalaviser fortsatt en viktig rolle. Men det begynner å koste. Det kommer til å koste bankstiftelsen og det koster norske skattebetalere. Norge bruker allerede nesten syv milliarder kroner i året på direkte og indirekte statsstøtte til norske medier.

Tiden da man skapte resultater av Guds nåde i mediebransjen er over og snudd til en tid der man må leve på andres nåde.

Når Telenor og LO med hjelp av supermegler Knut Brundtland (som sannsynligvis henter ut flere titalls millioner i kurtasje) velger å selge til stiftelsen, er det samtidig et signal om at medieinvestorene er sterkt svekket i troen på at det går an å tjene penger på nyheter. Avisdrift er i hvert fall ikke noe som vekker appetitten i det kommersielle markedet. Med bedriftsøkonomiske briller på ser man på medier som stadig mindre lønnsomt. Nylig skrev da også Schibsted ned verdien på sine regionaviser med en halv milliard kroner og rubrikkannonsene står nå like sterkt i Schibsteds markedsverdi som en flaske med rein sprit – 96 prosent.

Men det er ikke bare i avismarkedet tiltroen til medier faller. I forrige uke blusset diskusjonen om finansieringen av allmennkringkastingen i Norge opp på ny, og denne gangen handlet det ikke bare om NRK. Nytt i år er at også TV 2 har behov for almisser i form av statlige overføringer. Dette for at Norges største reklame-tv-kanal skal klare å opprettholde tv-tilbudet sitt. Ingen statlig penger, ingen nyheter, er beskjeden fra TV 2-sjef Olav Sandnes.

Historisk kan det begrunnes. I bytte mot forpliktelsene som en allmennkringkaster har, ligger det en forventning om allmennkringkasteren også skal få noen goder. I gamle dager var dette godet tilgang på frekvenser. Men med digitaliseringen i tv-markedet er ikke lenger frekvensene et knapphetsgode. Nå må TV 2 også ha produksjonsstøtte i form av en statlig innkjøpsordning eller offentlige lisensmidler. Politikerne skal i alle fall  utrede en ny modell der en medieskatt skal finansiere nyhetsproduksjonen i Bergen. Vi skulle gjerne sett at landets største tv-kanal klarte seg uten statlige penger. Et privat selskap med over 50 prosent kommersiell markedsandel, snart fire milliarder i omsetning og 200-300 millioner kroner i overskudd, burde klare seg på egen inntekt og ikke av almisser.

Da den britiske, kommersielle allmennkringkasteren ITV ble lansert på midten av 1950-tallet snakket eierne om kommersiell kringkasting som en «license to print money». I dag virker det som om tradisjonell medievirksomhet er blitt en «license to loose it».

Tiden da man skapte resultater av Guds nåde i mediebransjen er over og snudd til en tid der man må leve på andres nåde.