Avisbransjen går til helvete. Ingen aner hvordan de skal tjene penger. Google og Facebook stikker av med en stadig større andel av annonseinntektene. Journalistikken lider. Kutt og nedbemanning er hverdagskost. Nettavisene fylles opp med lettvint underholdning og billig fjas. Alle teller klikk, som om det er en målestokk på vesentlighet og kvalitet. Og alle innser at det motsatte ofte er tilfelle.

Bransjen preges av selvbedrag og desperasjon. Er det virkelig noen som tror — med hånden på hjertet — at video er redningen for de gamle papiravisene? Vi kan kalle oss mediehus så mye vi vil, men det er fortsatt bokstaver og stillbilder vi skal leve av i framtiden. I en tid da alle spyr ut billig og lettvint innhold er det desto viktigere å satse på kvalitet og mangfold.

Med dagens forretningsmodeller er det svært vanskelig, for ikke å si umulig. Det utføres fortsatt mye god og viktig journalistikk i norske avishus, men det blir stadig tyngre å forsvare tidkrevende og dyre journalistiske satsinger. Stramme budsjetter og færre folk gjør at vi ofte må ty til enkle, billige løsninger.

Avisene har eiere som krever utbytte. Til tross for sin helt unike rolle i samfunnet blir pressen eid og styrt av kapitalister med et eneste mål: å tjene penger. Eierne er mest opptatt av regneark og annonsesalg. Det snakkes lite om journalistikk og samfunnsoppdrag. Når overskuddet er for dårlig, er løsningen å kutte i redaksjonen og ansette enda flere analytikere og controllere. Som om vi kan kontrollere oss ut av uføret.

Journalister er avhengige av inntekter, som alle andre. Også idealister må ha mat på bordet. Men pressens oppgave er ikke å tjene penger for aksjonærene. Eventuelle overskudd skal brukes i redaksjonene. Til å finansiere tidkrevende og kostbar journalistikk. Til å lage bedre produkter. Til å skape debatt og sørge for fri meningsutveksling i lokaldemokratiet. Oppgaven er for stor og viktig til å overlates til kapitalister.

Meningsutveksling og debatt får dårlige kår uten pressen. Kommentarfeltene på Facebook er liksom ikke helt det samme.

Ytringsfrihet, langt på vei representert av en oppegående og slagkraftig presse, er et av de fremste kjennetegnene på et velfungerende demokrati. Meningsutveksling og debatt får dårlige kår uten pressen. Kommentarfeltene på Facebook er liksom ikke helt det samme. 

Det er mange funksjoner samfunnet skal ta seg råd til, selv om det er koster. Et skikkelig helsevesen, skole, samferdsel, forsvar, politi og brannvesen. NRK og bibliotek. Regjering, Storting og politikere. Hvorfor ikke aviser? 

Det er selvsagt mange ting som må avklares rent praktisk. Hvor skal pengene komme fra? En egen demokratiavgift? Statsbudsjettet? Hva med annonser og reklame? Skal avisene bli «gratis» på samme måte som NRK og bibliotekene? Hvilke aviser skal omfattes av ordningen? Skal det stilles krav til innhold? Hvordan sikrer vi konkurranse og mangfold? Hvem skal ansette redaktørene? 

Det er naturlig å se til eksisterende institusjoner som NRK og bibliotekene i et slikt scenario. Kanskje Fritt Ord eller en tilsvarende stiftelse skal stå for drift og eierskap?

Det må uansett utredes nye eierskapsmodeller og driftsformer for norsk presse. Det er åpenbart at dagens modell ikke fungerer. Avisene skal drive med samfunnsnyttig journalistikk, ikke tjene penger for økonomisk motiverte eiere.

Denne kommentaren står på trykk i Klassekampen i dag.