Jeg er en fyr som elsker journalistikk. Jeg elsker til og med lett journalistikk. Til overmål mener jeg at selv journalistikk om tøys, og journalistikk med humor og mye glimt i øyet, innimellom kan være strålende bra.

Likevel mener jeg at all journalistikk - også gøyal journalistikk  - har noen tommelfingerregler. De reglene er så få at man knapt trenger flere enn to tomler for å huske dem. Nå tok jeg riktignok selv informasjonsutdanningen ved medialinja i Volda, ikke journalistikk, så det er mulig lærdommen vi på PR-linja fikk om journalistikk var forkvaklet.

Men jeg syntes uansett det jeg lærte virket veldig enkelt: En god måte å presentere en sak på, ble det sagt, var å oppsøke  - og referere til  -  kilder med ulikt syn på saken. God journalistikk, mener jeg å erindre, var noe vanskeligere, men slett ikke uoverkommelig for den som virkelig hadde tiltakslyst: Da prøver man nemlig også å bruke troverdige kilder.

I lys av dette kunne man derfor tenke seg at en sak om bilder av en toppløs kvinne på Mars kunne blitt løst ved at man refererte til at mange på nettet nå mener dette har skjedd. Men at man lagde journalistikk av det ved å dobbeltsjekke det hele gjennom f.eks. en telefon til NASA, eller en norsk astronom, og stilt spørsmål om det var grunnlag for å tro at konspiratorikerene hadde rett.

TV 2 valgte i Mars-saken bort disse grunnleggende prinsippene.

Men bedre enn at jeg skal prøve å forklare hvordan de løste det, synes jeg snarere at TV 2s speak på innslaget taler for seg selv.  Jeg tillater meg å sitere det i sin helhet her, for sitatet  - in extenso  - sier mer om nivået enn jeg greier å skildre uansett:

“UFO-entusiaster verden over er ikke i tvil. Nye bilder fra Mars viser en kvinne, og ikke bare en kvinne, men en kvinne toppløs. UFO-siden Nokia Daily har gitt henne navnet Dark Lady. UFO-siden UFO Sightings Daily mener kvinnen viser brystene sine og betrakter fotografen. De skriver at gjenstandene bak henne kan være hus for romvesener. På YouTube finnes nå hundrevis av videoer hvor Dark Lady blir inspisert og diskutert.”

(Klipp til NASAs dataanimerte video av Mars-fartøyet Curiosity)

“Fotografen er Mars-roboten Curiosity, som er på en av sine mange rulleturer på Mars. Siden august 2012 har roboten rullet rundt på Mars, og sender støtt og stadig bilder hjem til jorda. Så spørs det da om roboten virkelig har tatt bilder av et blottende romvesen, eller om det bare er det vi forbinder med den røde planeten: Fjell, stein og ennå mer stein.”

Kildene de refererer til er to UFO-siter. Ord som “hevder” er fullstendig fraværende i speaken  - bruken av ordet “mener” uttrykker i grunnen bare litt skepsis til at marsboeren kan ha blottet brystene sine. I tillegg er ironi- og/eller satire-indikatorene er nærmest ikke-eksisterende, om man ser bort fra en pussig plystrelyd som kommer litt abrupt et par ganger. Mest av alt synes jeg synd på den forskeren de kunne ha ringt, men som forble forgjeves ventende ved telefonen hele kvelden.

Først og fremst viser denne saken at glimt i øyet er noe man har, og ikke noe man kan lære. Men i et så emosjonsutløsende og følelsesdrevet medium som TV, fører bomskudd som dette til at flere tror på kvinner på mars etter innslaget, enn før det ble sendt.

Det var trolig ikke TV 2s hensikt, men det er nå en gang konsekvensen.

For ordens skyld, og selv om det egentlig ikke fortjener mer oppmerksomhet enn det alt har fått, kan du klikke her for å se innslaget.

 Jo Christian Oterhals har tidligere jobbet i VG,  blant annet som utviklingssjef, direktør for VG Multimedia, teknologidirektør i VG, konserndirektør for levende bilder i Schibsted Norge og direktør og redaktør for VGTV. Han driver nå sitt eget selskap, Treo.