«Hun minnet oss på sin eksistens, som en fargerik aktør i norsk offentlighet med sterke meninger om mye, bl.a. jødekonspirasjoner og overvektige», svarte Thomas Seltzer, da han ble spurt om pornostuntet rettet mot Kari Jaquesson var en hevn – et takk for sist – etter at Jaquesson kritiserte Trygdekontorets «porno spesial» tidligere i år.

Seltzer sidestiller Jaquesson med andre som har god tilgang til offentligheten og gir uttrykk for at den som har oppsøkt offentlighet også må tåle satire. Akkurat som en friskmeldt svensk partileder må tåle kritiske spørsmål når han vender tilbake til offentligheten. Selv om han blir intervjuet på selveste tacoskvelden.

Debatten som er utløst av Seltzer og Skavlan de siste ukene berører ubehaget i norsk debattkultur. Mens de «folkelige» samfunnsdebattantene skal kunne gå til knallharde angrep, skal eliten opptre anstendig og vise hensyn.

Dette er en oppfatning deler av eliten også selv forfekter. Det er rørende å se debattelitens aller mest dannede, de unge prinsippfaste tenkerne i Minerva og Civita, og deres omsorg for Jimmie Åkesson og hans meningsfeller.

Partier som Frp og Sverigedemokraterna er bygget nettopp på denne krenkelseslogikken. Folket  - de krenkede – mot eliten – krenkerne. Ved å akseptere denne logikken har eliten i flere tiår bidratt til å svekke egen makt. Blant annet har politikere gitt fra seg mye makt til mediene.

Så skjer det at en fra eliten ikke gidder å følge de uskrevne reglene. Thomas Seltzer svarer på Kari Jaquessons kritikk av sesongåpningens «pornostunt» med å bestille en ny video der den kvinnelige pornoskuespilleren skal forestille Jaquesson. Han krenker de krenkede. En metakommentar som må forstås som nettopp som det. Men det gjør ikke Jaquesson. Nå er hun så krenka at hun vil melde Seltzer til politiet.

Jaquessons meningsfelle i denne saken, Elisabeth Norheim, lanserte i helgen et bedre forslag: Å bestille en video som fremstiller Seltzers kjæreste i samme rolle som Jaquesson. Forslaget ble lansert på Facebook og fikk umiddelbart et likerklikk fra lederen fra Minotenk, Linda Alzaghari.

Alzaghari er en viktig stemme for minoritetsungdom i den offentlige debatten og var en av de første som rykket ut og kritiserte Seltzer. Hun kalte sketsjen med Jaquesson for «hevnporno i beste sendetid». «Jeg grøsser av at min datter må vokse opp og se samfunnsengasjerte kvinner bli behandlet slik av statskanalen», skrev Alzgahari. Hun grøsser åpenbart ikke like mye av tanken på å fremstille Seltzers kjæreste i samme rolle. Dette er krenkelsens ideologi. Den følger sin egen logikk.

Noen vil kanskje innvende at Alzagharis meningsytring var fremsatt i form av en tommel opp i sosiale medier og ikke kan tas på like stort alvor som en kronikk i Dagbladet. Men det er nettopp sosiale medier som forskyver maktbalansen i det offentlige rom.

Før het det at pressefrihet kun tilhørte den som eide en avispresse. Det å kunne få meningene sine publisert medførte makt.

Sosiale medier har gitt alle tilgang til det som før var forbeholdt pressen: publiseringsverktøy.

Før kunne journalister og redaktører si at de utførte samfunnsoppdraget sitt på vegne av velgerne mellom valg når de gikk maktmenneskene etter i sømmene. Men som med alle monopol medførte publiseringsmonopolet at mediene selv ble en maktfaktor. Mediene kommuniserte vertikalt «ned» til sine lesere. Sosiale medier fører til at vi kommuniserer horisontalt og på tvers av sosiale lag.

Makthierarkiet til de tradisjonelle mediene er delvis brutt og journalister og redaktører blir kritisert på samme måte som andre maktmennesker. Og det skulle bare mangle.

Spørsmålet er: Hva skjer når flere enn eliten får makt i det offentlige ordskiftet. Skal hun også stilles like kritiske spørsmål? Skal hun også kunne utsettes for satire og latterliggjøring?

Institusjoner som NRK og redaksjoner generelt bærer et større ansvar enn den enkelte meningsbærer i sosiale medier. Men Kari Jaquessons jødekonspirasjoner på Facebook kan ikke bare oversees når hun så til de grader søker offentlighet som samfunnsdebattant.

Slik fungerer Seltzers krenking som elitens svar på «de krenkedes» moralske overtak i den offentlige debatten. Det interessante blir å se om flere i det vi tradisjonelt oppfatter som eliten kommer til å innta en lignende posisjon. Det er i alle fall naturlig å tenke seg at det kan bli følgen når hierarkiene forsvinner og  strukturene blir flatere.

Elisabeth Skarsbø Moen er rådgiver i PR-byrået Zynk Communication & Leadership AS.