Det spesielle i denne saken er at det har meldt seg en tredjepart. Eller egentlig 6 parter til. Et utvalg hoppsponsorer truer med å trekke sine bidrag til hoppsporten hvis ikke hoppsjefen får det som han vil. De er bekymret for laget, hoppsporten og eget omdømme med bakgrunn i hvordan de mener forbundet håndterer saken. 

 

Det er lett å skjønne dem. Hoppsjefen har tilsynelatende bred støtte innenfor hoppsporten. Landslagstreneren, utøvere og tidligere utøvere har alle rykket ut med sin støtte og forundring over forbundets håndtering av saken. Forbundet har sine grunner, som de forståelig nok ikke kan brette ut i alle detaljer all den tid dette jo tross alt er en personalsak.

 

Noe vet vi jo, men jeg regner med sponsorene vet mer enn meg om saken. Det er likevel med forundring - eller egentlig nesten litt sjokkartet følelse - vi ser at sponsorene så til de grader blander seg inn i saken. Det er dette og ikke selve saken jeg tillater meg å reflektere litt over - all den tid en slik grad av innblanding mangler sidestykke i norsk sponsorbransje de siste 10-20 årene.

 

Et av de mest grunnleggende prinsippene i en sponsoravtale er at sponsorobjektet skal bevare sin egen frie stilling. Sponsorer skal ikke mene noe om verken laguttak, treneransettelser, kunstnerisk innhold eller andre forhold ved utøvelsen av sponsorobjektets virke. De trenger ikke være enige i alt sponsorobjektet foretar seg, men det gir dem ingen grunn til å heve avtalene. Grensen går som regel ved doping og lovbrudd, som jo er regulert i de fleste sponsoravtaler. Det er heller ikke uvanlig med formuleringer om at sponsorene kan heve avtalene dersom objektets handlinger kan skade sponsorenes omdømme.

 

I denne saken kan man nok hevde at det i så fall er selvskading av eget omdømme. Generelt sett smitter negative saker ved et sponsorobjekt i liten grad over på sponsorene. Skiforbundet har jo vært gjennom noen saker de siste årene og kan nok dokumentere dette - men det var med sponsorer som gjorde som sponsorer normalt sett gjør: holdt seg unna og lot sponsorobjektet ordne opp i egen leir og tok praten i ro og mak utenfor medias søkelys. Nå har hoppsponsorene limt navnene sine til saken og sørget for at de nok nå sannsynligvis er på en all-time-high sponsorkjennskap. De har altså selv sørget for at flere kan knytte dem til det negative de er bekymret for å bli assosiert med.

 

De har til og med annonsert at de skal stenge pengekranen - noe som jo ubønnhørlig vil skade både det laget og den hoppsporten de er bekymret for - vel og merke kun hvis de ikke får det som hoppsjefen vil. Det er nesten så man ikke tror det man leser. De truer i realiteten Skiforbundet til å gjøre som hoppsjefen vil - ellers så får Skiforbundet - og ikke dem selv - ta skylden for at det ikke er penger igjen i hoppsporten. Jeg er ikke helt sikker på hvem som står igjen som omdømmetaperen av den saken om så skulle skje.

 

Det kommer nok også en rettsak hvor flere detaljer om hva saken egentlig handler om vil komme fram. Det er jo en viss fare for at Skiforbundets syn da vil møte noe mer sympati. Vi har allerede hørt om en lite passende kommunikasjonsform hos hoppsjefen. Sponsorene, som nå har reist fane mot forbundet, står i så fall i fare for å bli assosiert med støtte til en lederstil som kanskje ikke alle vil se på som fullt ut akseptabel. Selvsagt kan det også gå den andre veien - og at Skiforbundet står igjen som bøllen. Uansett: dette er en risiko sponsorene nå har tatt på seg.

 

For oss i sponsorbransjen er dette bare et trist skue. Det hjelper ikke for de mange sponsorobjektene som er på jakt etter samarbeidspartnere hver dag. De som argumenterer for hvor bra det er å samarbeide med nettopp dem og hva en bedrift kan oppnå med dette. Disse må nok ringe noen ekstra telefoner for å få til møter nå om dagen. Hoppsponsorene har jo gjort sponsing til risikosport. Det er det få som tør å drive med.

 

Vegard Arntsen er i tillegg til å være daglig leder i analyseselskapet Sponsor Insight også styreleder i Sponsor- og eventforeningen.