Filmens åpningsscene finner sted i et konferanserom med dårlig wifi-dekning på Soria Moria. Schibsteds konsernsjef Rolv Erik Ryssdal og hans CFO har kalt inn redaktøren i Norges største avis til et hemmelig hastemøte. Sverre Anker Ousdal i rollen som redaktør Pedersen lytter nøye til CFO Trond Berger. Excel-arkene er ikke mulig å misforstå: Om fem år vil Schibsted tjene mer penger på rubrikktjenester i Papa Ny Guinea enn på norske mediehus. Ryssdal er klinkende klar ovenfor redaktøren. Pedersen må handle nå – før det er for sent.

Redaktør Pedersen forstår raskt alvoret i situasjonen. For å holde liv i hans lukrative opsjonspakke holder det ikke med den sedvanlige runden med nedbemanninger eller noen dårlige merkede native-annonser, her må det tenkes utenfor boksen. Det gjør redaktøren til gangs når han klekker ut sin onde plan om å gjøre alt innholdet på VG til betalt innhold.

I skjul kontakter redaktøren den mektige Reitan-familien. De kan få kjøpe rettighetene til å påvirke norske småbarnsfamilier de neste fem årene for 13 milliarder kroner. Reitans selskap, Rema 1000, vil sponse alt innhold knyttet til familierelaterte saker på VG. De vil kunne påvirke hva journalistene i VG skriver, men bare litt og ikke hele tiden. VGs journalister vil snakke med markedsavdelingen til Rema 1000, men bare av og til og ikke så mye om gangen.

For mange seere fremstår nok denne delen av filmen litt uklar. Filmskaperne lener seg nok her litt for tett opp mot den åpenbare inspirasjonskilden, sjangerklassikeren «The Guardian», noe bare dem med svært godt trente øyne vil klare å få med seg.

Reitan-familien takker ja til tilbudet, og VG ruller ut sin slue plan. Redaktør Pedersen konstaterer fornøyd at redaktører i andre aviser ikke yter nevneverdig motstand – de har tross alt egne dårlig merkede native-annonser å stri med.

Plutselig møter avisen motstand fra uventet hold. Den unge, energiske byrålederen Preben Carlsen går knallhardt ut mot Norges største avis og hevder at de ikke lenger bedriver journalistikk. Carlsen, glitrende portrettert av Espen Kloumann Høiner, utfordrer Pedersen til duell på «Dagsnytt 18», men redaksjonen der nekter ettersom Pedersen var så grinete ved forrige besøk. Duellen utspiller seg i stedet på Kulturnytt, hvor den unge kommunikasjonsrådgiveren høres ut som en gammel redaktør som forsvarer journalistikkens ære, mens den gamle redaktøren høres ut som en ung reklamemann. Et mesterlig dramaturgisk grep av regissør Hans-Petter Nygård Hansen.

Intensiteten øker ytterligere når redaktør Pedersen og kommersiell direktør Fasting forskanser seg på kontoret til VG partnerstudio, hvor de kontinuerlig publiserer både merkede og umerkede saker om norsk familieliv.

Etter debatten snur opinionen mot VG. En samlet kommunikasjonsbransje stiller krav om at man faktisk ønsker et skille mellom journalistikk og reklame også i fremtiden. Journalister og PR-folk står hånd i hånd på barrikadene og noen Schibsted-kolleger drar VG inn for PFU. Denne delen av filmen er gjennomført vakker og velspilt.

Men dramaet er langt fra over: I et desperat trekk beordrer redaktør Pedersen sin faste våpendrager gjennom mange år, Per Håkon Fasting til å skrive en flammende kronikk. Her undrer han seg over hvorfor ingen i bransjen hyller VG sitt forsøk på å gjøre det totalt umulig for lesere å skille mellom journalistikk og reklame. Nils Ole Oftebro gjør en solid innsats i rollen som Fasting, men likevel klarer han ikke maskere svakhetene i manus. Fasting hevder for eksempel i kronikken at Rema 1000 ikke en gang får «slag på kassa» av sponsoratet. Hva pokker er da poenget med reklamen?

I mellomtiden har byråleder Carlsen brukt tiden godt. Sammen med klubbleder og native-motstander i VG, Dennis Ravndal, har han startet en Facebook-gruppe hvor målet er å samle kommunikasjonsbransjen til fakkeltog for å redde journalistikken fra VG. Scenen der Ravndal (Kåre Conradi med imponerende skjegg) går først i toget fra Youngstorget opp mot Akersgata, er sterk. Intensiteten øker ytterligere når redaktør Pedersen og kommersiell direktør Fasting forskanser seg på kontoret til VG partnerstudio, hvor de kontinuerlig publiserer både merkede og umerkede saker om norsk familieliv.

Med fare for å spoile avslutningen: Presset blir så stort på redaktøren at han til slutt selv mister oversikten over hva som er journalistikk og hva som er reklame. Opptoget av journalister og kommunikasjonsrådgivere tar seg til slutt inn i lokalene, der de klarer å hacke seg inn i VGs publiseringsløsning. De får fjernet sponsorplakatene til Rema 1000 på sakene som muligens er journalistikk – men i noen tilfeller reklame – og overfører ansvaret for norske familier fra VG partnerstudio tilbake til redaksjonen. Slaget er over. Journalistikken lenge leve.

Alt i alt en ganske underholdende film om et alvorlig tema. Terningkast 5.