Målt opp mot den dobbelt krevende sammenligningen med avisenes monopolprofitt på 1980-tallet og mot Silicon Valleys disruptive monsterkrefter på 2000-tallet er det lett å fremstille norske mediers prestasjoner som under par. Men det er også grunnlag for en positiv fortelling om medienes vei inn i en digital fremtid.

Den kritikken som Even Aas-Eng rettet mot norske medier i Kampanje mandag treffer rett. Det er aldri en konkurrents skyld om du mislykkes. Google og Facebook er norske mediers største konkurrenter – både om brukernes tid og om annonsørenes budsjetter – men de er ikke skyld i mediebedriftenes skjebne. Den avgjør vi selv, når vi lager produkter som enten treffer eller bommer i markedet.

Med tilbakeblikkenes perfeksjon er det lett å se at norske medier kunne satset annerledes. Samtidig er det grunn til å unne seg et øyeblikks stolthet når norsk mediebransje ser tilbake på 2000-tallet, der vi som det muligens eneste markedet i verden har klart å gjenskape rubrikksuksessen fra papiraviser i digitale medier (Finn), flerdoblet rekkevidden til tabloidpressen (VG og Dagbladet) og er tett på å matche pålogging i hjemmemarkedet med de store økosystemene fra California (Spid).

Kanskje er vi ikke flinke nok til å fortelle historien om det som faktisk virker i den digitale transformasjonen.

Aftenposten, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad øker faktisk i opplag, drevet av økt salg av digitalabonnement og pakker med helg+digital.

VG+ går forbi avis etter avis i antall abonnenter, og har nå kun fem andre aviser med nettpålogg foran seg på listen over Norges største abonnementsopplag.

Inntektene fra lesermarkedet står i all time high for Schibsteds aviser, på bakgrunn av en samlet oppgang i volum og økte priser til sluttkunde. Aftenposten har nådd det punktet hvor leserinntektene er større enn annonseinntektene.

At forretningsmodellen «du betaler for et abonnement på innhold du liker» er 200 år gammel, tar jeg med stor ro. Både vi som selger journalistikk, rettighetshavere til sport, og Netflix tror på modellen. Så lenge avisabonnementene er lønnsomme, ser vi på det som finansiering av den startupen vi forsøker å lykkes med på nett.

Og medienes startuper går egentlig nokså bra: Nettavisen har doblet omsetningen på to år. BT og Fædrelandsvennen rapporterer samme dobling på ett år. VG har stukket avgårde og tjener dobbelt så mye på nettannonser som på papirannonser.

Etter flere år der investeringene i norske medier ikke har kommet annonsekjøperne tilstrekkelig til gode, er 2014 et år der det gis gass. Gjennom Spid har Schibsted som ambisjon om å kunne gi lesere og seere mye igjen for at de oppgir hvem de er. Vi tror at påloggingen skal gi leserne en opplevelse av personlig service som på et godt hotell der stamgjester blir kjent igjen.

Ambisjonen er at pålogging i tillegg skal gi grunnlag for målrettede reklamekjøp. Da skal mediebyråer og annonsører kunne sikte seg presist inn mot de over to millionene registrerte nettbrukerne Spid nå har i Norge, slik eiendomsmegler Proaktiv gjør når de retter budskap spesifikt inn på bergensere på jakt etter bolig, som pilotkunde på Finn og BT.no.

Investeringene i norske medier har heller ikke kommet sluttkunde tilstrekkelig til gode, men også her snur det i 2014. På tv er VG kaptein på laget, med mellomstore tosifrede millionbeløp i investeringspotten og god inntjening i sikte. Abonnementsavisene setter også penger inn på vekst i produksjoner og sendetid. Det tror vi vil åpne opp for reklameaktører som ikke tidligere har kunnet forsvare kostnadene med annonsering i tv, som sparebanker, kjøpesentre og bilforhandlere.

Selvsagt går det for sakte. Jeg vil oppfordre seere landet over til å flytte sin tv-titting til nett og annonsører til å ta med sine budsjetter til digitale flater. Fra vår side skal vi gjøre vårt ytterste for at det er både seerminutter og reklameflater der for å ta i mot dem.

Det er en avgjørende tid for mediebransjen. Vi er klare til å avgjøre.

Andreas Thorsheim er administrerende direktør i Bergens Tidende og ansvarlig for leserinntekter i Schibsted Norge.