Leser denne saken om Facebook i BT i dag. Eirik Sjåjolm Knudsen er stipendiat ved Institutt for Strategi og Ledelse, NHH.

Han skriver blant annet:

«Siden hver persons avgjørelse om å bli værende på festen, nå kun avhenger av om medlemmene i deres lille gruppe blir værende, vil antallet frafall som trengs for å få en hel gruppe til å forlate festen, være ganske lavt. Og siden alle de ulike små sosiale gruppene også er linket sammen ved at folk er «medlem» av flere grupper, vil antall folk på festen svært raskt bli redusert når noen først begynner å gå. Som i eksemplet over, vil din avgjørelse om å bli værende på Facebook, ikke avhenge av det totale antallet medlemmer på Facebook (som var avgjørende da du bestemte deg for å bli med). Det som betyr noe er altså hvor mange av medlemmene i ditt lille vennenettverk – dine Facebook-venner – som blir værende. Og siden snittbrukeren på Facebook kun har 190 venner, skal det ikke store frafallet til før korthuset begynner å ramle sammen.»

Jeg synes dette med nettverkseffekt er spennende, og det beskrives bra hvorfor Facebook vokste så raskt i starten.

Men så kommer det to ting jeg mener det bommes på, og det fikk meg til å tenke på et par ting om Facebook som jeg har grublet på en stund.

En gjennomsnittlig norsk Facebook-bruker har langt flere enn 190 venner, som det står i artikkelen. Allerede i 2011 oppga Facebook at en bruker i Norge har 248 venner. Dette er da 25 prosent høyere enn 190, og jeg vil tippe tallet forlengst har passert 300 for hele befolkningen og enda høyere for de yngre brukerne (under 50).

Det andre er at folk bruker ikke Facebook slik Eirik beskriver: Det er ikke slik at alle poster alt på veggen sin, synlig for alle venner. I starten gjorde vi det, men etter en stund oppdaget folk at dette ikke var noen lur måte og gjøre det på.

Bedre organisering
For å beskrive hva som egentlig skjer, vil jeg bruke en by som eksempel. La meg kalle byen Oslo.

I starten var Oslo helt tom. Bare noen få folk hang der – for det meste geeks og studenter. De var glad i den lille byen. De sto på Torget og snakket sammen og likte både hvordan byen var bygget og hvordan den fungerte.

Det var likevel fint når flere av vennene kom dit – det er alltid bra for egoet når flere liker noe du alt har oppdaget. Flere og flere kom. Og alle samlet seg på Torget. Så når du snakket til kompisene dine, så kunne andre som sto i nærheten høre det. Og motsatt.

Etterhvert ble det veldig folksomt. «Alle» var der. Gode kompiser, og ikke så gode kompiser. Søsken. Slektninger. Kollegaer. Til og med «morra di» var på Torget. Og når du la ut festbildene dine kunne morra di se dem. Og sjefen, Og de to som du nettopp ble venner med – og som snart skal avgjøre om de skal fortsette og bruke firmaet ditt som leverandør av produkter.

Dette begynte å bli uoversiktelig. Så hva gjør vi?
Svaret er hus.

Vi bygde rett og slett hus. På Facebook heter husene «grupper», og det ble kjapt mange av dem: Familien lagde en hemmelig gruppe for familiebildene og samtalen om onkels sykehusbesøk. Håndball-laget lagde en gruppe der oppmannen postet bildene fra kampen. Gutteklubben lagde en gruppe der fylleturen i Italia trygt kunne postes uten at sjefer rundt omkring kunne se dem. Det lille firmaet lagde en gruppe som i praksis fungerte som intranett – både billigere og enklere enn å ha egen server på jobben (og alle kunne nå det fra mobilene sine). Det ble grupper for fagprat, interesser, sykdommer, venner, kollegaer osv.

Det skjedde rett og slett det som skjer når for mange mennesker samles på ett sted: vi organiserte oss bedre.

Og dermed unngår vi mange av de problemene som oppstår når alle du kjenner ser alt du poster.

For å gå tilbake til bildet om at Facebook er som en by – som jeg for moro skyld kalte Oslo.

Mange som skriver om sosiale medier sier ting som «når morra di er på Facebook er det ikke så kult å henge der lengre».

Jeg spør andre veien: «Om morra di er i Oslo, går du på pub i Drammen eller Moss da?»

Det er retorisk. Selvsagt ikke.

Du går på den klubben der morra di ikke er. Det er ikke noe problem. (Du må selvsagt passe på om du har tenkt deg ut på en “walk of shame”, men det er detaljer.) Mesteparten av kvelden ser ikke morra di hva du holder på med, og selv om hun er i samme by, sitter du ikke hele kvelden og grubler på om ikke tiden har kommet for å flytte til Fredrikstad.

Kommer Facebook alltid bestå?
Jeg tror ikke noen trær vokser inn i himmelen. Ikke Facebook heller. Før eller senere kommer det noe bedre og kulere som vipper Facebook ned, som andre teknologier har gjort før.

Men hva? Folk har en tendens til å bruke noe som fungerer inntil noe nytt og vesentlig bedre kommer og erstatter det. Ikke før.

Eksempel 1: Salget av el-biler går ikke så veldig bra fordi de ikke er noe særlig bedre enn vanlige biler. De forurenser mindre, og du får kjøre i kollektivfelt. For de fleste er ikke dette “vesentlig bedre”, så de alle fleste kjøper bensinbiler som før. Om el-bilene kunne kjøre Oslo-Hammerfest på en ladning, var musestille, så kulere ut OG kunne kjøre i kollektivfeltet, så hadde salget gått i taket.

Eksempel 2: DAB-radio. Du får bittelitt bedre lyd (noen ganger faktisk dårligere), og du får flere kanaler. For folk flest er ikke dette vesentlig bedre, bare litt bedre. Og det er vanligvis ikke grunn nok. Så salget går tregt.

Min påstand at det ikke finnes noen andre sosiale nettverk som er vesentlig bedre enn Facebook. Google+ begynner å ligne noe og kan på sikt bli en utfordrer. Derfor kommer folk til å bli på Facebook inntil noe vesentlig bedre kommer – eller at Facebook selv roter det til. Det kan nemlig skje: Om feeden min er full av spam og reklame, blir veien bort kort.

Men før det er et annet sted og gå, vil de aller fleste bli. Vi har blitt for vant til å se våre venners verden.

Artikkelen er også publisert på Øyvind Solstads blogg.

Øyvind Solstad er ansvarlig for leserinvolvering og sosiale medier i VG.