Det er menneskelig å få panikk, å føle at du går glipp av noe hele tiden. «Hjelp, dette har jeg knapt hørt om, og alle i USA snakker om det!» Særlig er det vanlig i et fag som skal være først, der det sosiale må beherskes i forkant og ikke bare være til simpelt hverdagsbruk.
Deling har alltid vært et viktig premiss i våre liv, og selvfølgelig i vår digitale hverdag. Du forteller, oppdaterer og videreformidler. Deling ble selvfølgelig heller ikke oppfunnet av noen nerder i Silicon Valley, men sosiale medier har gjort det til en nesten bevisstløs handling å dele. Noen former for deling går lenger enn det vi har behov for, og når det ikke er et behov, er det unødvendig. Alt er i grunnen en pendel som svinger frem og tilbake. Her vil sikkert de som ønsker å misforstå, allerede ha misforstått.
Men mitt poeng er ikke at deling vil opphøre, jeg mener ikke en gang at folk vil bli mer kritiske til hva de deler. Jeg tror dessverre denne pendelen ennå ikke har nådd sitt kritiske endepunkt, dette motsykliske nirvana der mennesket i et øyeblikk av selvinnsikt og skjelmskhet innser at privatlivet har større verdi og at alle ikke har krav på å vite alt. Nei, det er et stykke dit. Men jeg tror helt sikkert at vi som mottakere av all denne delingen nærmer oss et punkt hvor vi er nødt til å skjerme vår egen forstand fra andres ukritiske trang til å gjøre sitt digitalt fornødne hele tiden.
For all verdens medieeiere og programmerere har for lengst skjønt at mer deling er nøkkelen til større markedsandeler. Derfor oppstår apps som ikke bare letter deling, men faktisk automatiserer den. Hva dine venner gjør og hva de er inne på og ser på og leser og hører av musikk og skriver kommentarer til, er den nye delingen, og den er begynnelsen på slutten.
Jusprofessor Neil Richards ved Washington University er tydelig på hva han mener om «frictionless sharing», som automatisk oppdaterer deg på hva dine venner gjør på nett. «Hva vi leser betyr noe, og likeså hvordan vi leser det. Muligheten for å tilegne seg informasjon fritt, uten at andre skal kikke og mene, er essensielt for vår egen oppfattelse av oss selv som individer og det samfunnet vi bor i.» Han mener frictionless sharing truer vårt intellektuelle privatliv, denne sonen rundt oss der vi kan tenke og handle på egenhånd uten å bli sett og bedømt av andre. For det å bli betraktet forandrer vårt handlingsmønster. Et fritt og åpent samfunn er faktisk avhengig av at man kan lukke gardinene sine av og til, argumenterer Richards.
Dette er ikke bare akademisk diskurs. I følge AppData.com som følger bruk av apps på nettet, øker kanselleringene av social-reader apps som oppdaterer andre på det du gjør. Og denne trenden vil øke etter hvert som vi mottar mer og mer meningsløs deling. For der man oppdaterer uten selv å oppdatere, skaper man i praksis bare støy. Derfor er det befriende at reaksjonen på automatisert deling tiltar, fordi slik deling er blitt en automatisert og invaderende møkkaspreder. De som tar seg tid til å reflektere omkring menneskelig natur, vil skjønne at kontinuerlige oppdateringer fra alle du er lenket opp med, hva de gjør, hvor de leser hva osv., til syvende og sist er så vanvittig overbelastende og uviktig, at det vil fremtvinge måter for oss å skjerme oss selv på, gi oss selv en privat sfære der vi kan tenke og handle uten å bli spylt utover og uten å få alt formidlet tilbake. Jeg vil ikke vite hva alle mine bekjentskaper søker på, leser om og klikker på. Jeg vil høre et utdrag av hva de konkluderer i etterkant, og kanskje et snapshot hvis noe uventet eller inspirerende fant sted. Det som har en tanke, vil vinne over det som er tankeløst, selv om det til å begynne med er fascinerende at alt du gjør spres utover den ganske verden.
Men der dette til å begynne med får oss til å føle oss viktige og «sett», blir det til slutt en brutal påminnelse om vår egen ubetydelighet. Du er ikke viktig, med mindre du har noe viktig å bidra med. Det faktum at du puster, hører på musikk og snapper bilder av skrot du finner i kjellerboden, gjør deg ikke til et åndsmenneske eller en nettets Knausgård+Bieber.
Så tilbake til begynnelsen. Deling vil øke. Men nytten av den vil minke når den er automatisert, ukritisk og upersonlig. Teknologene som fremmer disse mulighetene og potensielle markedsandelene, vil se på teknologien, deretter konstruere nytteverdier og argumentere høylytt. Mens «tenkologene», de som tenker på grunnleggende behov før de klikker JA, vil skjønne at dette vil slå tilbake som en boomerang. Les gamle utgaver av Wired, og du skjønner at veldig mye av det som kunne skje, ikke skjedde, til tross for gode ideer, glimrende teknologi og ikke minst besnærende nytteteorier. Feilen er å tro at fordi det kan gjøres, og noen er villige til å bruke store ressurser på å gjøre det, så er det en god idé vi har bruk for.
I går var deling mulig. I dag skal alt deles. I morgen setter du opp filtere for å slippe å bli delt med. For når litt deles, har det verdi. Når alt deles blir det søppel. Det går jaggu fremover.
Aris Theophilakis er byråleder i Futatsu Industries og er fast spaltist i Kampanje magasin. Denne kommentaren er også publisert i Kampanje magasin nummer to.
Vil du bli abonnent på Kampanje magasin? Les mer om det her
Kommentér