Følg debatten i kommentarfeltet nederst i artikkelen!

Jeg har vært på Social Media Days 2013, et arrangement som var bra.

Jeg har hørt cases fra både Finn.no, Forsvaret og Enklere Liv. Det er lett å bli imponert. Helt til jeg begynner å reflektere litt, og lurer på om jeg er den eneste som reagerer?

Som siviløkonom vrenges jeg nemlig innvendig når jeg leser sosiale mediepersonligheter som tvitrer «ja, ROI må vi jo ha» som om det var et menyvalg på indisk restaurant. «Ja, nanbrød må vi jo ha».

Når DNB drar på med påkostede reklamefilmer, når Forsvaret bruker Ernö på massekommunikasjon og Hyper på digitale flater, så blir det knallbra. Jeg er imponert. Sømløs integrasjon mellom massekommunikasjon og PR. Supert håndverk, og ja, gode kreative prisvinnende konsepter. Og da er jeg ved sakens kjerne. Alle snakker om R og ingen om I. Jeg leder Nucleus, og tilbakemeldingene vi får, både fra kunder og konkurrenter er at virkeligheten for dem er begrenset tilgang på I.

Jeg beundrer Try, Hyper, LOS&CO, McCann, Ernö og de andre som lager supre ting som koster masse for profilerte kunder, men den gjengse utfordringen er ikke å komme opp med det beste og kuleste konseptet, det er vel så ofte «hva kan jeg få til med 200.000 kroner i året?». «Hva får jeg for 50.000?». Når budsjettet er brøkdeler av det andre leker med, hva gjør vi da?

På lørdag så jeg Gullfisken, og det samme slo meg også da. Hva klarer man å få ut av begrensede budsjetter? Når man ikke har råd til Clooney eller den beste regissøren? Når man ikke kan ha Hyper til å ta reklamefilmen inn i flotte digitale interaktive nettsider som Forsvaret har gjort? Når de beste på lyd, lys, kamera og klipp er for dyre for lommeboka.

Jeg tror DNB har fått avkastning så det holder på sin reise sammen med Try, Clooney, tatoveringer, silikonpupper og Bank fra A til Å. Høy ROI der altså. Og filmen til Forsvaret som Ernö står bak framkaller emosjoner som gjør meg stolt av det norske.

Men hvorfor, i fagkretser, er det aldri noen som snakker om kostnadene, om investeringen? Hvor mye kostet det å utvikle kampanjene og hvor mye er brukt i spending på ulike flater.

Vis meg dem som lykkes når begrensningene er mange. Når de ikke kan lage fancy kampanjesider med feeding fra alle kjente og ukjente kanaler, som må bruke en Wordpress-plugin og tweake fargene. Som ikke kan sende hele selskapet til Galdhøpiggen for å bygge kultur. Dette er det som er interessant. De tror jeg mange kan lære av. De casene vil jeg høre. Da kan vi diskutere suksess og ROI.

Hva tror du Nils Petter Nordskar? Hva med de 97 prosent av kundene, rådgiverne og byråene som må kompromisse over en lav sko fordi I er gitt? Har du noe til oss i 2014?