Eriksen går til topps i en av de viktigste institusjonene i norsk samfunnsliv. Dette portrettet sto på trykk i Kampanje Magasin i mai i år:

Thor Gjermund Eriksen har sittet i nesten alle etasjer i dette huset i Akersgata. Som journalist, på desken og som redaktør i Dagbladet. Nå som toppsjef i A-pressen. Sjette etasje byr på kaker og sjokolade i den blodrøde kaffekroken. Småprat mellom pc-skjermene. Konsernsjefen har ikke eget kontor, men har til gjengjeld fått eget møterom.

– Og så har jeg parkett!

Sannelig har han det, i sitt lille hjørne av landskapet.

– Ellers er vi jo relativt nøkterne her, til å være et så stort selskap, konstaterer han.

Han leder landets nest største mediekonsern med en omsetning på 4,6 milliarder og rundt 2500 ansatte. Eriksen var med på å flytte Dagbladet herfra til Havnelageret. Snart skal han trolig flytte A-pressen til nye lokaler, sammen med nyinnkjøpte Edda Media.

– Sammensettingen av ny konsernledelse jobber jeg mye med nå. Foreløpig foregår det meste her, sier han og banker en finger mot den snauklipte skallen.

– Men det er klart det skaper en del usikkerhet for tiden, at det bare er min stilling som er sikker blant toppledelsen. To konsernledelser skal jo bli én.

Uten pokerfjes
Engasjert og folkelig er to av A-pressens kjerneverdier – som skreddersydd for Eriksen, som ikke akkurat fremstår som prototypen på en konsernsjef. Den stadige understrekingen av at han er en enkel gutt fra Groruddalen, at han helst vil oppfattes som ukomplisert og uformell, at det er viktig å ha det gøy på jobb, og at den mørke dressen kun skyldes konsernstyremøtet i dag – er i grunnen overflødig. Han smiler ofte og ler like lett, og språket vitner om hvor han kommer fra.

Omsorgsfull, lojal og diplomatisk, sies det. Men også hard, hissig og temperamentsfull – samt en smule distré.

– Jeg eier jo ikke pokerfjes. Det har vel med det å gjøre. Jeg kjenner meg igjen i alt sammen. Jeg håper jeg er mine venners venn og oppfattes som ordentlig mot andre. Men jeg er en rimelig tydelig leder, og man kan være uenige, ikke sant? Temperament ser jeg ikke som negativt – det henger sammen med vilje og konkurranseinstinkt. Det har jeg mye av.

Noe han til og med har svart på hvitt. For å få lederkabalen i det nye konsernet til å falle på plass, skal kandidatene personlighetstestes, og sjefen kunne ikke være snauere enn at han tok testen selv først.

– Men som leder bør man ikke ta for mye plass. Blir det for mye «one man show» går det gæærnt. Da går det helt gæærnt. Det ligger litt selvkritikk i det. Jeg prøver å tenke på at jeg ikke skal ta for mye plass.

Død og overlevelse
Men altså, A-pressen og Edda Media. Konsernsjefen lener seg ivrig mellom kaffe og Farris over det smale møteromsbordet.

– Det er ikke sånn at alternativet ville vært å legge seg ned og dø. Men jeg er overbevist om at lokalmediene må gå sammen i større enheter for å overleve. Sammenslåingen av A-pressen og Edda Media vil føre til at flere små og mellomstore medier overlever – og dermed skape større mediemangfold. Jeg er helt sikker på det.

– Ingen deler av konsernet er fredet, har du sagt. Hvor redde bør folk være for jobbene sine?

– Jeg mener du stiller spørsmålet feil, utbryter han og drar gjennom rekken av argumenter – det er verken første eller siste gang.

– Når dette gjør det mulig å kutte kostnader, styrke vår posisjon i reklamemarkedet og utviklingen på digitale plattformer, er det en mulighet vi er forpliktet til å ta ut. Motivasjonen og visjonen bak dette, er å være en god eier som utvikler disse lokalmediene. Når diskusjoner om omstillinger, omorganiseringer og kostnadskutt kommer, er min motivasjon for å drive med det, nettopp at mediene skal kunne utvikle seg. Vi må blant annet bli dyktigere og mer kreative i utviklingen av digitale virksomheter, produkter og tjenester.

Å hele tiden bli litt bedre på de fleste områder, er en viktig drivkraft for ham.

– Sånn må det være, altså. Alt må jo bli bedre – aviser også.

Maktkonsentrasjon i medie-Norge har bekymret flere i forbindelse med Edda-kjøpet, men ikke overraskende sier konsernsjefen at han verken er bekymret for meningsmangfoldet eller ytringsfriheten.

– Det er åpenbart at et så stort kjøp skaper debatt, og medieeiere skal kontrolleres i offentlighetens lys. Men ingen kommer til å oppleve at jeg ringer til redaktører, som en Rupert Murdoch – da må det være en veldig viktig sak, ha ha. Nei, sånt skjer ikke i Norge. Og uten solid økonomi er en uavhengig redaktør en illusjon.

TV 2-salget skulle finansiere Edda-kjøpet. «Han selger en suksesskanal og blir sittende med mye papir. Solgte kua, fikk fela igjen», uttrykte en bransjekollega. Eriksen selv synes det er mye hyggeligere å selge en kanal som går bra enn en som går dårlig, men innrømmer at det var vemodig.

– Hadde vi hatt ubegrenset av penger og milliarder, kunne vi kanskje eid både det ene og det andre. Men det er viktigere for våre lokale medier og de fleste arbeidsplassene i A-pressen at vi fikk kjøpe Edda, enn at vi fortsatt fikk eie TV 2.

Naturlig nettverk
Flere er blitt provosert av at A-pressen kjøpte Edda Media uten forbehold om godkjenning fra Medietilsynet, selv om kjøpet strider mot de regionale eierskapsbegrensningene. Noen hevder Eriksens skråsikkerhet skyldes hans gode kontakter i regjeringspartiene.

– Jeg vil ta avstand fra alle spekulasjoner om at dette er en unormal prosess. Det har vært en slags mistenkeliggjøring, men vi forholder oss til ordinære prosesser med Medietilsynet og Konkurransetilsynet. Alle er opptatte av om vi har en plan B, men det har vi ikke. Vi følger saksbehandlingen, og så får vi diskutere med tilsynet når det nærmer seg en konklusjon. Vi planlegger en integrasjon, men vi gjennomfører jo ikke ennå.

Han virker irritert over tematikken. At hans mye omtalte nettverk er viktig for jobben i A-pressen, legger han derimot ikke skjul på.

– En bred kontaktflate er viktig både for å få innspill og for å gjøre jobben i en så viktig bedrift som dette, sier han, før han slår om til den joviale latteren igjen:

– Men det jo ikke sånn at jeg satte meg ned og tenkte at «nå skal jeg bygge et nettverk», ha ha. Jeg er en sosial person som blir kjent med folk i ulike posisjoner – og har gode venner også fra tiden i politikken.

Partiboka
– Det at jeg ramla borti politikk, var viktig. Årene der ga en dyp forståelse for samfunnet, sier han før han bryter ut i en hyllest til norske politikere:

– Politikere i Norge får altfor lite ros. Det er en uriaspost. Dårlig betalt, mye arbeid og stort sett kjeft for å gjøre en god jobb. I Norge er vi ikke klar over hvor gode politikere vi har og hvor gode ledere vi har i offentlig sektor. Det er jo en grunn til at dette landet fungerer ganske godt. Jeg tror drivkraften hos Erna Solberg, Erik Solheim, Jens Stoltenberg og Siv Jensen, for den saks skyld, ikke er makt, berømmelse og rikdom – for det får du ikke som politiker i Norge – men et ærlig motiv for å jobbe for det beste. Noen mener det er en naiv tilnærming, men det tok jeg med meg fra politikken.

Sin politiske fortid har han i SU og SV, men for noen år siden meldte han seg inn i Arbeiderpartiet – av enkelte sett som et strategisk trekk for å ha partiboka i orden.

– Nei... det er... for å si det sånn... Å spekulere i om det er en fordel eller en ulempe, er jo helt tullete. Det avgjørende er om man vil flagge en tilhørighet eller ikke.

– Det vil du jo?

– Ja. Jo. Ja, men jeg er et passivt medlem. Men det ligger jo et engasjement i bånn. Jeg er blitt mer opptatt av det å drive en fornuftig næringspolitikk og synes Arbeiderpartiet har en fin balanse mellom en god offentlig sektor og et fornuftig skattenivå samtidig som man er opptatt av at private bedrifter må få utvikle seg. Man ser en tendens til at ledere ikke skal flagge noe som helst og at det ses som mistenkelig å melde seg inn i et parti. Jeg synes mange flere burde flagge et standpunkt, jeg er stolt av det. Det handler om samfunnsengasjement.

Barndomslykke
Be Thor Gjermund peke ut sitt favorittsted i Norge, og han velger seg Groruddalen. Her bor han på tomten oldefaren kjøpte for over hundre år siden. Fjerde generasjons groruddøl er lokalpatriot på sin hals.

– Jeg mener Groruddalen i det store og hele er et vellykket område. Stabile bomiljøer, gode skoler og marka på alle sider. Jeg husker ennå navnet på den første innvandreren på Høybråten skole, nå bor det alle mulige nasjoner der. Jeg mener det er en berikelse. Det er en umulig tanke at vi skal isolere oss fra resten av verdens religioner og kulturer. En defensiv, kjedelig, tilbakeskuende og stupid tanke. Jeg liker kombinasjonen av stabilitet og fornyelse.

Vennene fra barnehagen er fortsatt hans nærmeste venner og veldig viktige for ham.

– Med brødre som var seks og ni år eldre, har jeg dessuten spisskompetanse i å løpe fra storebrødre!

Barndomsminnene fra Høybråten er mange og gode, med hjemmet som det trygge ankerfestet. «Mutter’n» var legesekretær, «fatter’n» jobbet i Den Norske Amerikalinje før han fikk kontorjobb i NRK. Thor Gjermund er oppkalt etter farens bror som ble skutt under krigen, 21 år gammel.

– De var opptatt av at vi skulle ha stor frihet, men også av å bygge holdninger og tilhørighet til familien og til Høybråten. Interessen for samfunnet og politikk har jeg også hjemmefra. Faren min var veldig opptatt av den type ting og en god sosialdemokrat hele livet, ha ha. Den generasjonen gikk fra ganske små kår til en voldsom overflod. Det å være litt takknemlig, er nok også en holdning jeg har tatt med meg fra dem.

Stedene der han bygget hytte og sto på ski, har vært bekledd av blokker i over 30 år, men fortsatt er marka nær og naturen enda nærmere.

– Min kompis, Raymond Johansen, som også bor i nærheten, ringte her om dagen og fortalte at bikkja deres plutselig hadde kommet løpende med en ulv i hæla! Da måtte jeg minne Raymond om at vi er for ulv, også når den er utenfor Østerdalen, ha ha. Det er mye som er farligere enn ulv i Østmarka, men det er jo eksotisk og skaper engasjement. Jeg har aldri fått så mye reaksjoner på noe jeg har skrevet, som da jeg skrev ledere om rovdyr.

Ryddegutten
En sommerjobb brakte ham inn i Dagbladet, hvor han ni år senere tok over som sjefredaktør, etter en svipptur innom Aftenposten. Heller ikke spørsmålet om han trivdes best som redaktør eller som journalist faller i god jord.

– Det er som å spørre om man liker best å spise sjokolade eller sykle tur i skogen, det er så forskjellig. Journalistikk er jo verdens kuleste yrke. Man får tilfredsstilt to grunnleggende behov, det å finne ut av og lære om folk og saker, og formidlingstrang. Men jeg liker jo også å være leder – å formidle, kommunisere og inspirere i organisasjonen – i den grad jeg er i stand til det.

Nedskjæringer, bemanningsreduksjoner og fortsatt fallende opplagstall preget tiden som redaktør i Dagbladet. Eriksen var vel ansett da han tok over, men anseelsen sank blant mange i løpet av tiden han satt i redaktørstolen. Flere kjendiser og mer du- journalistikk på forsidene var ingen trylleformel. Boston Consulting Groups innmarsj i lokalene var omstridt. Klubbens tillit var tynnslitt.

Fikling med korken på bordet mens han tenker.

– Det er en farlig holdning hvis man ser tilbake på så store prosesser og sier at ingenting kunne vært gjort annerledes, for da har man lukka øra. Grunnleggende mener jeg det var en riktig og nødvendig prosess. Noen avveininger kunne sikkert vært annerledes, men hvilket konsulentbyrå man brukte, er helt uviktig. Min opplevelse var at det var mye støy fordi det var første gang man gjennomførte store kostnadskutt, og første gang er det vondt og utfordrende. Men jeg opplever at jeg har et bra forhold til både tidligere og nåværende ansatte, tilføyer han.

Om han har endret seg som leder siden perioden i Dagbladet, har han ikke reflektert over.

– Men hvis jeg skal gjøre det, så tar man kanskje ting litt roligere med mer erfaring – blir ikke vippet av pinnen så lett. Man er vant til at det dukker opp vanskelige problemstillinger, og så får man bare sette i gang og jobbe med det. Det er sjelden ting går akkurat som man har planlagt – at jeg sitter her er et eksempel på tilfeldigheter, påstår han.

– De fleste store ting i livet er mer tilfeldig enn folk liker å tro, ler han.

To liv
De viktigste hendelsene i hans liv har vært å få barn – og å velge hvem han skulle få dem med. Valget falt på Margrethe Sunde, nå administrerende direktør i Boots Norge. Sønnene er blitt 12 og 15 år gamle.

– Å få barn preger deg jo – på en positiv måte, og man får ansvar. Så gjenstår det å se når de skal ut av redet, om jeg har gitt dem en rimelig bra oppvekst, fleiper han.

Skilsmissen for fire år siden kom omtrent samtidig med at faren hans døde.

– Det var mye greier en stund. Men jeg er en person med relativt mye energi, og det har man behov for både når det er litt motbakke og når det går greit. Ting fungerer bra og jeg føler meg utrolig privilegert. Jeg har fått fantastiske jobber, jeg har friske unger, jeg har god økonomi og kan gjøre akkurat hva jeg vil.

Sønnene bor hos ham annenhver uke. Thor Gjermund opplever at han lever to liv. Den ene uken masse jobb og stadig på farten. Den andre uken prøver han å komme seg hjem. Nå som guttene er store, og med eks-kona i samme område, er det rom for litt fleksibilitet.

– Jeg har selv valgt stillinger som innebærer mye jobb, så det kan man ikke klage på. Det gir mange fine muligheter, men jobben blir jo da en stor del av livet ditt.

Fotball er en felles lidenskap, og ikke sjelden får sønnene være med far på kamp med kunder og kontakter. Hjertene banker for Vålerenga, og hvert år tar Thor Gjermund dem med på fotballturer for å se Manchester United. Om vinteren er det skiferie i Alpene, mens somrene gjerne tilbringes til sjøs i egen seilbåt med sønnene som mannskap. Thor Gjermunds drømmested er likevel Cape Town, der familien var da han hadde pappapermisjon med yngstemann, og hvor han har vært tilbake flere ganger både på grunn av klimaet, naturen og historien.

– Sør-Afrikas historie rommer så mye både av menneskets ondskap og menneskets godhet. Det er en klisjé å si at personen man beundrer mest er Nelson Mandela, men sånn er det.

Blå drømmer
Miljøopptatt som han er, tar han heller bena fått enn å ta drosje gjennom sentrum når vi skal videre til fotografering. Fremtiden er han knapp om. Retur til politikken? Spørsmålet er knapt stilt før han avviser det. Men motsier seg selv i neste setning:

– Man skal aldri si aldri.

Etter salget av TV 2 ble Eriksen sittende i styret, og noen har luftet tanken om at han en dag overtar sjefsstolen der.

– Jeg har én leveregel, og det er å gjøre jobben jeg er satt til å gjøre nå og ikke tenke på det jeg eventuelt skal gjøre etterpå. TV 2 er en fantastisk bedrift, men det er A-pressen og. Nei, uansett hva jeg sier om dette, blir det feil, ler han, men prøver igjen:

– Jeg er stolt over at A-pressen i fjor leverte tidenes beste resultat, gjennomførte salget av TV 2 og kjøpet av Edda Media. Nå skal jeg være her og bygge et nytt konsern. Andre tanker om framtida enn det har jeg ikke.

En vakker dag kan det imidlertid være han lar medier være medier og heller seiler jorda rundt. Glade, blå øyne og et bredt smil møter vårsola over brosteinene på Youngstorget.

– Å krysse Atlanteren som kaptein på egen båt – det er en drøm som er så sterk at det faktisk kan hende jeg gjør det.

CV: THOR GJERMUND ERIKSEN
Født: 2. oktober 1966
Stilling: Konsernsjef i A-pressen AS
Sivil status: Skilt, to sønner (12 og 15 år)
Bor: Høybråten i Oslo

UTDANNING:
1995: Bedriftsøkonomi, Handelshøyskolen BI
1993: Sosiologi grunnfag, Universitetet i Oslo
1989: Jus 1. Avdeling, Universitetet i Oslo

ARBEIDSERFARING:
Mars 2013 - : Kringkastingsdirektør, NRK
2011-2013: Konsernsjef, A-pressen
2010 – 2011: Konstituert konsernsjef, A-pressen
2006 – Konserndirektør, A-pressen
2003 – 2006: Ansvarlig redaktør, Dagbladet
2001 – 2003: Politisk redaktør, Dagbladet
2000 – 2001: Leder av politisk avdeling, Aftenposten.
1995 – 2000: Journalist, Dagbladet (+ klubbleder og redaksjonssjef)
1992 – 1994: Byrådssekretær for miljø- og samferdselsbyråd Raymond Johansen (SV)
1988 – 1992: Personlig rådgiver for Erik Solheim/pressesekretær for SV
1985 – 1988: Sentralstyret i Sosialistisk Ungdom.