I flere år har vi spådd at stillinger som sosiale medier-ansvarlig, dialogansvarlig, community manager og dets like vil eksplodere. De må bare komme, for Internett har kommet for å bli, den sosiale utgaven har kommet for å bli, og de sosiale mekanismene sniker seg stadig dypere inn både internt og eksternt. Men eksplosjonen har latt vente på seg. Grunnen er enkel. Forståelsen, og dermed forankringen er fremdeles ikke på plass i ledelsen. Uten ledelsen blir det ingen prioriteringer. Uten prioritering blir det ingen investeringer. Uten investeringer blir det ingen avkastning. Enkel matte.

Inngangsbilletten til ledergruppen er ikke nødvendigvis gitt, men jeg tror den ligger hos kommunikasjonsdirektøren. Den burde nok ligge hos HR-direktøren fordi den beste og mest sosiale ressursen sitter i de ansatte, men tiden er nok ikke moden nok der enda. Daglig leder har mer enn nok med sitt, finans/økonomidirektøren har ikke fokus i denne retningen og salgs/markedsdirektøren har alle sanser rettet utad. Den eneste personen i ledergruppa som har absolutt gehør med innsikt internt, eksternt og overordnet er kommunikasjonsdirektøren.

En klassisk kommunikasjonsdirektør i dag har ansvaret for, og jobber med strategi og ledelse, beredskap og krisehåndtering, internkommunikasjon, eksternkommunikasjon, arrangementer og events, mediekontakt, og er ofte ansvarlig redaktør for publikasjoner, intranett og egne websider. Mye å holde på med med andre ord. De er edderkoppen i selskapets nett med rimelig god oversikt over hvor skoen trykker og hvor den har god passform. Fremover holder dessverre ikke dette. Oppgavene utvides og ingen andre i organisasjonen vil ta i dem.

I tillegg til alle oppgavene over må vedkommende beherske integrert sosial og digital strategiplanlegging, krisekommunikasjon i sanntid, sosial internkommunikasjon og kulturbygging, utvikling av dialogstrategier og interne og eksterne retningslinjer, sosial medietrening av egne ambassadører, sosialt samfunnsansvar, sanntidsovervåking og -analyse av alle selskapets aktiviteter, digital omdømmekontroll, sosial merkevarebygging og en hærskare med andre ferdigheter og oppgaver.

Et symfoniorkester består av flere titalls personer med nesten like mange instrumenter og oppgaver, som uten dirigenten ville hørt ut som et kaklekor uten mål og mening. Uten dirigenten som samlende kraft og tydelig retningsgiver ville ikke de perfekte samstemte tonene og melodiene kommet frem så nydelig og harmonisk som de gjør. Det samme gjelder fremtidens virksomheter.

Grunnleggeren av Burson-Marsteller, Harold Burson, sa en gang at “If you take care of the inside, the inside will take care of the outside”. Dette gjelder i aller høyeste grad i dag. Kravet til åpenhet og transparens, både internt og eksternt blir bare større og større. Mylderet av tjenester, verktøy, plattformer, arenaer og medier er nesten uendelig. Muligheter og trusler i form av interessegruppers økende makt og utøvelse av den er utømmelig. Symfoniorkesteret som består av din virksomhet og dets interessegrupper trenger en dirigent. Og den trenger det nå.

I motsetning til hva mange tror er ikke kommunikasjon en øvelse i å bråke høyest mulig med grytelokk. Støy kan være artig det også, men det blir liksom aldri musikk av det. Det er på høy tid å videreutdanne kommunikasjonsdirektøren til en kommunikasjonsdirigent. En maestro i ledergruppen! Som William Shakespeare sa: “intet er så hardt og vilt at det ikke kan forvandles av musikk.” Han tenkte helt sikkert på norske virksomheter.

Marius Eriksen er social business-rådgiver i Geelmuyden.Kiese.