Denne kommentaren står også på trykk i siste utgave av Kampanje magasin.

Ifølge indianske legender var El Dorado den sagnomsuste kongen av et utopisk land med samme navn. Ifølge Wikipedia lot han seg dekke med gullstøv hver dag. Ryktene om El Dorado ble spredt rundt av de spanske conquistadorene i det

16. århundre. Landet El Dorado er dessuten en utopi. I dag brukes navnet El Dorado mest som et metaforisk uttrykk om steder hvor man enkelt kan tilegne seg velstand. Ikke helt ulikt manges syn på sosiale medier generelt, og kanskje Facebook spesielt.

Facebook skal nå ha svimlende 700 millioner brukere. Clay Shirky, omtalt som en av verdens viktigste medietenkere av Nordiske Mediedager, kalte Facebook nesten «too big to fail» da han var i Bergen nylig. Han mente at han for to år siden ville sagt at forbrukerne fortsatt kunne styre og påvirke Facebook, men at de nå var så store at muligheten for brukerne til å påvirke, nesten var ikke-eksisterende. Vi er avhengige av Facebook fordi vi er avhengige av sosial kontakt med familie, venner og kjente. De som stritter imot eller melder seg av i protest, er nærmest å regne som ekstreme veganere – de som kun spiser nedfallsfrukt vel å merke. Vi kan forstå bakgrunnen for protesten deres, men er ikke i nærheten av å vurdere tanken på å gi opp bacon og egg til sundagsbrunsj. Gjerne med nevnte familie, venner og kjente. Eventuelle ekstreme veganere i kretsen er for lengst kuttet ut. Særinger.

Facebook er blitt den virtuelle møteplassen for alt og alle. Naturlig nok er den da også en attraktiv markedsplass. Før jeg endret sivilstatuslinjen min, fikk jeg gjerne annonser med «kvinne 30-something og interessert i sko, klikk her». Da jeg endret til «forlovet», gikk det ikke en dag uten annonser for det jeg bare kan anta ville ha vært elementer i drømmebryllupet til Bridezilla i 3D, mens etter at statusen endret seg til «gift», går det mer i «nye og smarte slankebukser» og Ugg-støvletter. Det siste ville jeg ikke blitt sett i om det så sto om livet, og det første… vel, jeg ville ikke bli sett i det heller.

Utfordringen er åpenbart fortsatt å treffe riktig. Den utfordringen blir ikke mindre etter hvert som alle vil være en del av det digitale gullrushet. Samtidig kan vi som brukere nå sortere vennene våre og tilpasse kommunikasjon til ulike relasjoner (åh, slutt og mas, enklere enn alle vil ha det til: kjøtthuer, familie, kollegaer, venner, ymse1, ymse2… og mamma). Tidligere kunne sånne som meg holde foredrag om hvordan bare 14 prosent av folk flest stoler på informasjon gitt i reklame, mens hele 78 prosent stoler på anbefalinger gitt av venner og kjente, for så, med et megetsigende blikk på publikum, å komme med dårlig skjulte hint om å kjøpe våre tjenester: råd om virale kampanjer i sosiale medier. Det er ikke så enkelt lenger. Egentlig var det vel i grunn aldri så enkelt.

I Kampanje på nett går det en debatt om merkevarebygging i sosiale medier som minner mest om debatten om glasset er halvtomt eller halvfullt. Mitt forhold til halvtomme og halvfulle glass er at jeg drikker ut og fyller opp, eller bare fyller opp og drikker ut, uten å lage storm i et vinglass av det.

Debatten kan oppsummeres slik: merkevarebygging i sosiale medier fungerer kun om kanalen er riktig for selskapet og man gjør de riktige grepene i riktig rekkefølge til riktig tid. Høres kjent ut?

Selv begynte jeg med å gå på kurs om hvordan kommunisere, deretter hvordan kommunisere effektivt og skal vel nå på et kurs om kommunikasjon som virker. Det er mulig at merkevarebygging ikke kan skje via sosiale medier alene (vel, utenom Gary Vaynerchuck og Voe selvsagt), men ettersom stadig flere strømmer til sosiale medier for å nå forbrukerne der, vil god merkevarebygging være avgjørende for hvem som når gjennom strømmen. Den virale effekten eksisterer fortsatt, men fragmenteres etter hvert som plattformer som Google+ og Facebook nettopp lar oss sortere vennene våre. Betyr det at målgruppene treffes bedre eller at færre får anbefalingene, samtidig som flere forsøker å spre sine budskap i disse kanalene?

Gullrushet i Klondike refererer til immigrasjonen av lykkejegere fra USA til Canada på slutten av 1800-tallet, da gull ble funnet langs Klondikeelven. Bare ett år etter at gullrushet for alvor tok fatt, nådde innbyggertallet rundt Klondike hele 40 000 håpefulle. Den massive innflyttingen sto i fare for å utløse en sultsituasjon. Det viste seg at de store funnene fantes hele fem meter under den frosne bakken og bare kunne nås gjennom å tenne bål som tinte den. I 1899 hadde lykkejegerne funnet gull for omkring 50 millioner amerikanske dollar, noe som kun dekket kostnadene ved utgravingene. Den gruppen som endte med å gjøre mest penger i Klondike, var trolig de som solgte utstyret til gullgraverne. All omtalen av gullrushet gjorde at smarte kremmere introduserte helt unike Klondike-produkter som – vel, varme klær, hakker og annet utstyr. Ikke minst dukket det opp et uttall guidebøker med råd og tips om den beste måten å utvinne gull på. Ikke helt ukjent i disse dager det heller.

Sosiale medier er fortsatt glimrende kanaler for merkevarebygging, dialog med brukere og ikke minst fantastisk engasjerende og kreative kampanjer. Men den ekte verdien i sosiale medier ligger antakeligvis fem meter under en ganske dynamisk overflate. De som klarer å hente ut den massive informasjonen om kundene sine, sette denne sammen og bruke den på intelligent måte, vil sitte på en moderne gullgruve. Korrekt, verifiserbar og relevant informasjon er nemlig gull verdt i et samfunn der strømmen av informasjon virker uendelig.

Sosiale medier revolusjonerer ikke verden. I likhet med våre forfedre er det vi selv som revolusjonerer verden blant annet gjennom bruk av de verktøyene vår tidsalder har gitt oss. Sosiale medier er både et eldorado der noen kan tilegne seg velstand, men også et klondike for de mange som primært lykkes som tredjepartsleverandører til de mange som kanskje aldri lykkes i det hele tatt.

Annonsører har selvsagt masse å hente ved å spisse sine kampanjer til brukerne på Facebook. Kvinne noenogtredve er fortsatt begeistret for sko, men Ugg tilhører kategorien fottøy, og fottøy bruker man ikke med mindre man skal på fjellet. Og da ville jeg neppe anbefalt Uggs.

God analyse og planlegging er for de fleste alltid en god investering, men likevel faller vi ofte for fristelsen og bare hiver oss på en god idé – eller i hvert fall det som virker som en god idé der og da. Som en herværende bank ville sagt; noen har flaks her i livet, for oss andre gjelder det å planlegge litt. Men ingenting fungerer så bra som godt planlagt galskap. Og der er sosiale medier fortsatt uslåelige.