En valgkamp er over, og lysene i valgstudioene er slukket. Tidsvinduet der politikere er ute og snakker med, eller for det meste til, velgerne om hva politikerne mener velgerne bør bry seg mest om i sin hverdag, er lukket. Det er også dørene til rommene der politikerne nå forhandler bort politikk for posisjoner under den nye parolen «mer åpenhet, mer demokrati».

Tysklands første kansler, fyrst Otto von Bismarck, skal ha uttalt noe i retning av at «den som vet hvordan politikk og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn». Nå som valgflesk er i ferd med å kvernes om til det ugjenkjennelige, skulle det ikke forundre meg om det til slutt endte opp som nettopp pølser.

På sosiale medier er det mange som trekker et lettelsens sukk når en valgkamp er over. Når svermen av politikere og rådgivere forflytter seg til de lukkede rom, normaliseres også partiklakkørene til kun å bruse med fjærene under nisjeprogrammer som Dagsnytt 18 – eller #dax18, som det heter på Twitter. Det er et paradoks at vanlige brukere av sosiale medier, de samme som man skulle tro at politikerne var der for å påvirke, nærmest jubler når politikerne og rådgiverne deres forsvinner. Få andre klarer å pervertere sosiale medier til en enveis salgskanal som politikere, uten å ha gjort grunnjobben med å bygge tillit, troverdighet og ikke så lite tålmodighet først.

Hvor pinlig ville det ikke vært å se konsernsjef Helge Lund i Statoil uttale seg om boring i oljesand på Dagsrevyen dersom kommunikasjonsdirektør Reidar Gjærum samtidig skrev «Kjempebra, Helge!» på Twitter, og fulgte opp med «Helge er i slaget! #oljesanddebatt». Slikt opplever man bare fra partikadre – her inspirert av lederen av Oslo SV Per Østvolds tvitring om Kristin Halvorsen under en tv-debatt. Han var ikke alene. Den frenetiske klappingen fra publikum i studio etter mer eller mindre gode poeng tydet på at publikummet nok ikke representerte vanlige velgere. Men en politiker, et poeng, eller et produkt for den saks skyld, blir ikke bedre jo mer de som allerede er tilhengere klapper for det. Vi vinket farvel til Google Wave omtrent samtidig som gispene fra salen og de dundrende klappsalvene fra produktpresentasjonen la seg.

Mange benytter metaforen «fest» for å forklare hvordan sosiale medier fungerer. Som vertinne må du ta vare på gjestene dine, ønske dem velkommen, servere dem og underholde dem med historier eller diskusjoner samt legge til rette for at gjestene kan samtale seg imellom og ha det hyggelig. Med samme metafor er politikersvermen under en valgkamp å sammenligne med den plagsomme festdeltakeren som kommer sent, har med seg uinviterte venner, ødelegger alle de interessante samtalene ved å sette ABBA på full guffe, drikker opp spriten og så stikker på byen. De festdeltakerne som da ikke har gått hjem, plukker opp der de slapp og fortsetter festen med å snakke om oppførselen til de som ødela for alle andre i den lille stunden de var der. Ikke en spesielt smart strategi om man vil vinne venner eller velgere

Politikere skjønner seg ikke på ny teknologi og sosiale medier. Det er en forstyrrende tidstyv på deres vei mot oppslag i de tradisjonelle mediene. Det er kanskje ikke så rart. For først fortalte vi dem at på sosiale medier kunne de være mer personlige, mindre formelle og mer nysgjerrige og åpne enn ellers. I det øyeblikket de forsøkte det, siterte tradisjonelle medier fritt fra twitterstrømmen deres uten å referere til sammenhengen, eller brukte blogginnhold til å lage tåredryppende historier om politikernes sterke historier. Kontakten med egne lesere uteble til fordel for avisenes lesere.

I tillegg lurte vi dem til å tro at vi som er på sosiale medier, er rausere, åpnere og snillere enn alle andre, samt er villig til å dele av kunnskap og informasjon, samt villige til å sende dem ut i et viralt himmelrike av muligheter for å få sitt budskap spredd millom bakkar og berg ut med havet. Vi glemte å si at det ikke gjelder for politikere vi ikke liker/er uenige med – som tross alt er de aller, aller fleste av dem. Om sosiale medier brukes som salgskanal for politikk eller produkter, så skjer det gjennom ganske store mengde egobygging fra oss andre.

Som markedsfører eller kommunikatør bør du bite deg merke i dette. Det som gjelder for politikerne og partier, gjelder også for andre merkevarer. For partiene er merkevarer og politikerne deres salgsrepresentanter. Problemet er kanskje nettopp det. Salgsrepresentantene har fått i oppgave å drive all dialog på sosiale medier – fra ideer til produktutvikling, produktutforming til innpakning, salg og distribusjon, omdømmehåndtering, support og service.

Ikke et stygt ord om mine tidligere salgskolleger i IT-bransjen, men hold dem for guds skyld unna alt annet enn det som kan uttrykkes i et excel-ark. For mine kolleger i politikken gjelder omtrent samme sak. Alle organisasjoner består av ulike mennesker med ulike kvaliteter. Den som representerer utad har andre kvaliteter enn de som sitter bak og utformer produktet eller politikken.

Derfor bør ny teknologi og sosiale medier brukes av større deler av bedriften og organisasjonen. Få innspill til nye politiske løsninger – eller la oss heller kalle det «innspill som faktisk løser problemet», mulighet for å diskutere svakheter og styrker ved ny og gammel politikk, jobbe med å få de nye ideene godtatt og vedtatt, gi eierskap til de som har vært med på å gi innspill til politikken, finne gode argumenter og slagord for å fremme ideene og ikke minst markedsføre og selge dem inn. Dette gjelder like mye for politiske organisasjoner som for andre.

Deler av prosessen brukes i dag av Dell gjennom sin Ideastorm – der de får inn ideer til produktutvikling, brukerne diskuterer i mer spissede forum enn generelle blogger, stemmer frem gode forslag, og selskapet implementerer etter hvert som forslagene kommer inn.

Via bloggen sin har Steinar J. Olsen lagt frem forslag til design av turjakker for Stormberg, der leserne kan komme med innspill og stemme over det de vil se i butikken. Netcom har personlig kundeservice via Facebook, som håndterer kundeservice, skaper lojalitet og bidrar med informasjon. Eksemplene på hvordan man kan rute personlig engasjement inn i ulike deler av virksomheten er mange.

Så spørs det da om vi ville spist pølser om vi visste hvordan de ble til. Men hadde prosessen vært åpen og mulig å påvirke, så skal du ikke se bort fra at den også hadde blitt forbedret og at kvalitet og innhold ble bedre enn det du får servert i dag. Det kunne kanskje også politikken tjent på?

Heidi «Vampus» Nordby Lunde er fast spaltist i Kampanje magasin.