Denne uken fikk vi endelig svar i #krevsvar-saken. Etter godt over ett års ventetid fikk vi endelig vite om private etterforskere kan kreve utlevering av personsensitive opplysninger fra internettleverandører uten å gå via politiet.

Det er godt å vite, men svaret ble det alle med litt kunnskap om internett og personvern fryktet: Høyesterett åpnet for utlevering, og internettleverandøren Altibox (tidligere Lyse Tele) bøyer av. Piratjegerne får det de vil ha.

De som ikke er redde for personvernet nå, vet ikke hva som skjer. Det inkluderer dessverre brorparten av pressen, domstolene, politikerne, politiet og til og med fagfolk i Post- og teletilsynet. Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, og dette er tydeligvis den eneste veien som prioriteres med full utbygging.

Dette er store ord, og mange vil si det er flåsete sagt. Det er det dessverre ikke, dette er alvor. Krevsvar er en prinsippsak der det har sviktet i alle ledd.

Fildelerne sviktet
La oss begynne med de (eller den) som forårsaket problemet. En ukjent person har ulovlig lastet opp «Max Manus»-filmen (og trolig flere filmer) til fildelingsnettverket Lysehubben slik at andre fildelere kunne laste den ned uten å betale.

Dette er en ulovlig handling, og selv om filmbransjen har utmerket seg med dinosaurtankegang i forhold til ny teknologi, kan ikke det gi straffefritak for personer som aktivt laster opp ulovlig kopierte åndsverk.

Vedkommende har nok kjent at det har brent under føttene, og det er forståelig at denne personen fryktet konsekvensene av å stå frem og ta ansvar for sine ulovlige handlinger, men denne personen må ta sin del av skylden for at Norge nå har fått en farlig ny rettspraksis.

Politiet sviktet
Dersom politiet hadde gjort jobben sin, og prioritert etterforskning av ulovligheter rundt et av Norges mest suksessrike og kjente kunstprodukt, så ville også saken blitt løst på en god måte.

Hvis politiet hadde krevd utlevering av personopplysningene bak IP-adressen som lastet opp filmen, så ville det vært prinsipielt og juridisk uproblematisk for internettleverandøren å utlevere dette.

Nå kreves det mer enn en navnet på personen bak IP-adressen i en etterforskning, men jobben ville ikke vært mer omfattende enn svært mange andre kriminalsaker som kan håndteres relativt raskt og enkelt.

Forøvrig må det bemerkes at det er ganske utrolig at politiet er frekke nok til å argumentere så hardt forinnføring av Datalagringsdirektivet når de ikke en gang prioriterer #krevsvar-saken der de uten problemer ville fått tilsvarende opplysninger.

Post- og teletilsynet sviktet
For en som har jobbet både med og i IKT-bransjen, er kanskje Willy Jensen og hans teletilsyn den største faglige skuffelsen. At en etat med det ansvaret og den erfaringen ikke greier å se konsekvensene er skremmende.

– Vi var ikke et sekund i tvil denne gangen. Uten å vite det, la vi oss for øvrig temmelig nøyaktig på linje med svenskene, etter Sveriges vedtak om den såkalte IPRED-loven, sa Jensen til Teknisk Ukeblad den gangen.

Ettersom nakkehårene ikke reiste seg hos mer enn et fåtall IT-journalister, bloggere og fagfolk fra IT-bransjen etter den uttalelsen, må vi konkludere med at kunnskapssamfunnet er en utopi vi kan se langt etter. De som ikke vet hva IPRED-loven er, bør snarest begynne å lese seg opp.

Domstolene sviktet
I en rettsstat skal domstolene passe på at alt går for seg i henhold til lovverket. Det så vi dessverre ikke mye til i denne saken.

I første runde, i Stavanger tingrett, ble kjennelsen hemmeligholdt. Begrunnelsen av bevissikring, en begrunnelse som ikke henger på greip. Telenor estimerte den gang at det ville ta cirka én time å sikre et slikt bevis.

Da tingrettsdommeren fikk krav om innsyn, fikk plutselig en av partene det travelt med å anke videre før fristen gikk ut, for å sikre hemmeligholdet. Tingrettsdommeren kunne derfor ikke offentliggjøre den, og måtte pent si nei til journalistene som ringte og spurte.

Deretter fulgte runde på runde med saksgang der det ene dokumentet etter det andre ble levert inn med utsatt frister. Jeg velger å beskrive prosessen som det jeg mener det var: uthalingstaktikk

Virkelig «moro» ble det imidlertid ikke før Gulating lagmannsrett tok tak i saken. Undertegnede ringte hver eneste uke høsten 2009 for å følge opp, men fikk aldri svar og fikk aldri snakke med noen av dommerne. Den samme erfaringen hadde også et par andre journalister.

Det toppet seg likevel i desember 2009, da Gulating lagmannsrett kom med en kjennelse. Den ble hemmeligholdt, og ikke nok med det. De hemmeligholdt til og med et avslag på innsyn fra en journalist! Med henvisning til Domstolloven § 130 første ledd, gjorde Gulating lagmannsrett det klart at journalisten ikke kunne offentliggjøre avgjørelsen der dommerne avslo innsynskravet.

Dermed var pressen effektivt kneblet, og den hemmelige prosessen fikk gå sin gang til Høyesterett der saken ble avgjort 18. juni 2010. Det fikk vi først vite 1. juli.

Pressen sviktet
En viktig prinsippsak som berører fremtidens personvern, fremtidens private etterforskningsmuligheter og pressens mulighet til innsyn før saken er avgjort, var ikke interessant for store deler av norsk presse.

Mens «samfunnsoppdraget» nevnes daglig i debatten om fremtidens pressestøtte, var det svært få redaksjoner som var interessert i å gjøre samfunnsoppdraget sitt. De som var det, var utelukkende nettjournalister. Men, som «alle vet», nettjournalistikk er jo ikke «ekte» journalistikk. Det kan jo bare skje i papiraviser.

Hvis #krevsvar hadde vært en enkeltsak, så kunne vi kanskje levd med det, men slik er det dessverre ikke. Samfunnsutviklingen skjer raskt, og den skjer på nettet. Hvis ikke journalistene gidder å sette seg ordentlig inn i de sakene, er det ikke bruk for pressen.

Politikerne sviktet
Og når pressen svikter, så svikter politikerne. Det kommer jo stadig frem at de stort sett forholder seg til det som står i papiravisene, og hvis det ikke står noe om saken der, så bryr de seg ikke.

De få som har fått litt kjennskap til saken, vil ikke ta i den med ildtang. De vet hvor upopulært det er å gå mellom unge fildelere på den ene siden, og et kulturliv som lider av piratkopieringen på den andre siden. De håper vel at problemene rundt opphavsrett, fildeling og personvern skal gå over av seg selv, eller at noen skal komme opp med en enkel løsning som får plass i en oneliner på tv.

Ungdomsopprøret kommer
Jeg er en evig optimist av natur, men jeg er redd det må bli mye verre før det blir bedre. Håpet om en evolusjon der brikkene etterhvert faller på plass er i ferd med å forsvinne.

Slik det ser ut nå, er samfunnet vårt på kollisjonskurs, og det går nok ikke mange årene før vi får et stort ungdomsopprør. Det blir nok litt mer enn en Facebook-protest.

Medieutvikler Anders Brenna skriver om media, teknologi og forretningsutvikling for Kampanje. Han var tidligere nettsjef i Teknisk Ukeblad og redaksjonssjef i digi.no. Nå utvikler han de redaksjonelle IT-systemene Sitatsjekk og Gravemaskinen ved hjelp av algoritmer og søketeknologi i samarbeid med Trondheimsselskapet Atbrox.